Rykter, mobbing og latterliggjøring

Mange av dere har kjent meg siden før jeg kom ut, men de fleste av dere vet sikkert ikke at jeg er trans, og det er ok det også. Da jeg først kom ut trodde nesten ingen på meg eller tok meg seriøst. Jeg var tross alt bare en naiv 12-åring. Ryktene om meg spredde seg fort på stedet hvor alle kjente alle. Lærere nektet å kalle meg noe annet enn fødselsnavnet mitt, og direkte mobbet meg. Skolen som en gang var det eneste stedet jeg følte meg trygg til å være meg selv, ble raskt et rent helvete. Barn som stod i grupper og lo etter jeg gikk forbi og foreldre som ikke lot barna sine være med meg, i frykt for at jeg skulle «endre dem». Veldig få var stygge til meg, men jeg skjønte det. Jeg kommer aldri til å glemme de endeløse kommentarene jeg har fått, og de nettene jeg ikke kunne sove på grunn av dem.

Jeg fikk aldri lov å være med guttene, og aldri lov til å være med jentene

Det var regler gitt til meg som bare jeg måtte følge. Hvis jeg ikke gjorde det så faket jeg. selv om ingen sa noe var reglene klare. Ikke bruk noe feminint. Ikke ha langt hår. Ikke gråt. Alle øyne var på meg hvis jeg ble sett med en rød jakke, hår til ørene eller lei meg. gutter kunne komme unna med langt hår, men ikke jeg. jeg var tross alt ikke en normal gutt, jeg bare latet som. Jeg vet ikke hvordan det er å være i guttegarderoben. Jeg fikk aldri lov å være med guttene, og jeg fikk aldri lov til å være med jentene. Jeg vet ikke hvordan en gutte-bursdag er, for jeg ble aldri invitert. Jeg vet ikke hvordan det er å ha en kjæreste, for hvem kan like en gutt som bare later som?mesteparten av tenårene mine har gått til å tenke på og gå glipp av ting som normale folk aldri kan drømme å måtte tenke på.

"Exposed"

Som mange andre transpersoner har jeg slettet alle bildene jeg en gang hadde av meg fra før, og rett etter jeg kom ut. ikke fordi jeg syntes jeg så stygg ut, men på grunn av frykten at noen skal tvinge meg ut av skapet senere. Frykten for at folk jeg møter skal allerede ha hørt rykter om meg, før jeg i det hele tatt har fått sjansen til å fortelle dem. Folk føler seg ofte nødt til å fortelle andre om meg, selv om det ikke er deres historie å fortelle. I mange år var jeg redd for å bli «exposed» av andre. For å være ærlig så er jeg fortsatt det. Jeg har prøvd å ta eie flere ganger over årene, men jeg har alltid slettet det raskt etterpå. Å være stolt av noe du har brukt så mange år på skjule er skummelt, uansett hvor mye jeg har lyst.

‍

Jeg kommer alltid til å måtte komme ut til folk, igjen og igjen. Frykten jeg føler hver gang jeg går ut av døra kommer aldri til å forsvinne. og kanskje den verste delen, Jeg kommer alltid til å være kjent som «han som egentlig er jente». jeg håper at jeg en dag, Til tross for alt dette, kan være stolt av den jeg er, og den jeg for alltid kommer til å være.

‍

Happy pride.