Tusen takk om du vil dele innlegget mitt.

Dette er et uttrykk for mine meninger.

Og jeg håper det kan gjøre en forskjell for noen.

Jeg har tenkt lenge på om jeg ville skrive dette.

Gått mange runder med meg selv.

Men noen må gjøre det.

Jeg må få dette av brystet mitt.

Jeg tenker at lille Celine som barn ville ha trengt at noen sa dette.

Jeg har lyst til å si noen ord til unge asiatere og alle andre minoriteter:

Du skal aldri, aldri la andre fortelle deg hva du skal føle.

Ingen andre bestemmer hva du kan føle deg krenket av og ikke.

Ingen andre bestemmer hva du kan oppleve som rasisme og ikke.

Det fins asiatiske barn og unge, og andre minoriteter, som vokser opp i det norske samfunn i dag og daglig opplever rasisme.

Mobbing, trakassering, vold, etterlikninger.

Hjertet mitt blør.

Jeg er født i Sør-Korea og jeg har lyst til å heve stemmen min for dere.

Dere er likeverdige, og fortjener respekt og støtte.

I år sto en rekke asiatere frem i medier og delte historier om asiatisk rasisme. Nylig fjernet NRK «Japanese Ramm Show» etter flere klager på støtende innhold. En av de som sto frem var influencer Jenny Huse som opplevde programmet ubehagelig ovenfor asiatere. I ettertid mottok hun ikke bare kritikk, men massiv hat og hets for sine meninger.

Jeg kjenner ikke JH. Jeg har heller ikke tenkt å gå i dybden på alle detaljene i tv-programmet.

Jeg forstår at mange er svært uenige om dette. Men det jeg er utrolig skuffet av, er det som preget debatten i ettertid.

‍

En rekke kommentarfelt er sterkt overrepresentert av hvite etniske norske, og andre, som kaller de som følte seg støtt av programmet, for «overkrenka» og hårsåre.

At det er «jævla barnslig» og latterlig å føle seg krenka eller støtt.

Tårene mine rant i sinne, frustrasjon, sjokk. Hvordan gir dette mening?

Fremfor å påstå hvordan personer fra EN ANNEN rase skal føle om et slikt program, bør man vel heller, selv om man skulle være uenig, prøve å lytte til minoriteten?

Man bør respektere, og prøve å forstå.

Jeg trodde virkelig vi hadde kommet lengre.

Det er IKKE majoritetens plass å fortelle, prøve å presse frem, eller korrigere hvordan og hva minoriteter skal føle.

Enkeltpersoner som har null tilhørighet i en rases historie, bør være av de siste til å kritisere når enkeltindivider føler seg støtt i en slik debatt.

Det å bli kalt «overkrenka», «hårsår» og «tragisk» etc fordi man føler seg støtt, oppleves svært respektløst.

For ikke å snakke om den massive hetsen som er rettet mot JH i ettertid for å stå opp for sin mening. Ord så stygge at de ikke kan gjentas.

Jeg opplevde det selv ubehagelig og sårende at en asiater som sto opp for sin mening, ble møtt med nettopp: asiatisk rasisme og hat i Norge.

Dette hatet må stoppe. Vi kan ikke godta det.

For barn og unge kan dette oppleves skremmende og vondt. Unge minoriteter som står opp for sin mening, må kunne forvente å bli møtt med en aksept, som til nå har vist seg tidvis fraværende.

Om du er uenig eller ei, skal man kunne respektere medmennesker uten å lire av seg kvalme.

Av hva gjelder debatten vil jeg kort tilføye mine refleksjoner.

Jeg kaller ikke programmet rasisme.

Men jeg opplevde ideen bak tv-programmet som upassende og stigmatiserende, særlig kort tid etter at asiatisk rasisme i Norge endelig hadde fått søkelys. Man skal ikke være redd for å mene dette, selv om noen skulle være uenig, og det må være rom for å føle dette uten å bli kalt overkrenka eller å motta hat i innboksen. Jeg mener at slik underholdning generelt kan være problematisk da det kan bidra til mer stigma og at barna i skolegården anser asiatiske etterligninger som humor. Personlig mener jeg at det var helt på sin plass at NRK besluttet å fjerne det.

Dersom du selv aldri har opplevd rasisme, er det kanskje lett for deg å kalle asiatere eller andre minoriteter for overkrenka. Men, da bør du heller prøve å forstå hvorfor noen asiatere kan oppleve et slikt humorprogram, eller andre etterlikninger, som sårende og ubehagelig fremfor å avfeie dette som kritikk mot din mening.

Å sette seg inn i andres følelser kalles medmenneskelighet.

Jeg har selv opplevd rasisme, men er heldig som har opplevd lite av det og som har vokst opp i trygge omgivelser. Men selv om det skjedde få ganger, husker jeg godt den gangen jeg ble kalt «brun bæsj» i skolegården og at noen etterliknet de smale øynene mine. Øynene mine, som jeg selv alltid har vært veldig glad i. Hvordan kunne noen gjøre narr av de?

Til og med i voksen alder gikk jeg på et kjøpesenter i Norge da en guttegjeng apet asiatiske etterlikninger etter meg.

Tro meg, dette er ikke noe man glemmer. Og dette er noe mange opplever daglig, samt langt «verre» ting. Da må vi faktisk forstå at slik humor ikke oppleves greit for absolutt alle.

Etter denne debatten følte jeg et behov for å nå ut med dette viktige budskapet til unge asiatere, men også alle andre minoriteter som vokser opp i Norge i dag:

Du skal aldri, aldri la andre fortelle deg hva du skal føle.

Ingen andre bestemmer hva som er krenkelse for deg.

Ikke la deg skremme av debatten.

Vi er mange her ute som ser det større i dette og som respekterer følelsene dine.

Du er aldri alene.

Din stemme er viktig.

Jeg støtter deg.

Innlegget ble først publisert på skribentens personlige Instagram-konto og ble republisert med tillatelse.