- Å ta kampen mot diskriminering er ikke det samme som å bli krenka
Silje Solvang har skrevet et tilsvar til mitt innlegg hvor hun stiller spørsmål ved om funksjonshemmede blir for lett krenket. I tillegg mener hun at NRKs overskrift og vinkling ikke er noe problematisk. Det er jeg ikke enig med Solvang i, og jeg mener at hun har misforstått et par sentrale poeng.
Å protestere på diskriminering og fordommer er ikke det samme som å bli for lett krenket. Det er tvert imot helt nødvendig. Funksjonshemmede i dag blir ikke sett på som virkelige mennesker som er like mangfoldig som resten av befolkningen, men som en gruppe mennesker det er synd på og som bør “fikses”. Vi er Norges største minoritet, og det er mye fordommer og dårlige samfunnsholdninger rettet mot vår gruppe som vi trenger et oppgjør med.
Solvang skriver i innlegget sitt at jeg med mitt leserinnlegg er med på å bidra til at det blir vanskeligere å snakke med og om funksjonshemmede. Jeg tror derimot det er viktig å ha en offentlig debatt og samtale om retorikk overfor vår minoritet - slik opplysning kan bidra til å gjøre det enklere å snakke om oss på en ordentlig måte og uten å være redd for å si noe galt. Selvfølgelig skal man snakke med og om oss - men at man har evne til å lære og lytte når man blir rettet på er det som er aller viktigst.
Hvorfor er det sånn at de få gangene media vil skrive om oss funksjonshemmede, er nettopp når vi ikke er funksjonshemmet lenger? De gangene vi blir representert blir det ofte vist frem som om vi er en tragedie eller fortalt historier om hvordan man greide å ikke være funksjonshemmet lenger - såkalte one in a million historier. Målet mitt er ikke å fjerne disse gode historiene, men å få frem et mer nyansert bilde. Vi er forskjellige fra hverandre, uavhengig av funksjonsvariasjon er alle ulike - og det er fint - derfor må alle historier løftes.
Det er synd at Solvang mener at leserinnlegget mitt “kan være skadelig for omdømmet til oss med nedsatt funksjonsevne”. Jeg tror derimot at det er viktig og bra med en offentlig samtale om måten vi snakker om funksjonshemmede på. Den diskrimineringen og fordommene vi møter hver eneste dag snakkes det ikke nok om, og min erfaring er at de aller fleste er glade for å bli opplyst om vår likestillingskamp.
Solvang skriver videre at hun synes det er smålig og flaut at “vi ikke viser at vi kan glede oss over det sammen med han”. Her har skribenten misforstått - poenget mitt er ikke at Braithwaite ikke kan glede seg over å ha kunnet “reise seg fra rullestolen”. Det er fint at han har lykkes som fotballspiller. Men det betyr ikke at det nødvendigvis må være målet for alle med en funksjonsnedsettelse, for mange av oss er det ikke mulig å bli “frisk”.
Solvang skriver også at NRK “viser at drømmer kan bli realisert hvis man jobber hardt og målrettet”. For mange av oss som lever med en funksjonsnedsettelse hjelper det ikke uansett hvor hardt man jobber. Det er nettopp her jeg har et problem med NRKs formuleringer. Det at hvor hardt man jobber eller hvor mye man vil noe liksom skal gjenspeile hvor mye man ønsker å bli frisk. Jeg er helt sikker på at noen kunne ment at hvis jeg bare hadde villet det nok, eller jobbet hardt nok kunne jeg også blitt frisk - men det er ikke sannheten. Det er ikke fysisk mulig.
Historier og gladsaker er hyggelig å lese, men når fokuset blir på at man har jobbet hardt og reist seg fra stolen, tror jeg det kan være hardt å lese at man bare må jobbe hardere, eller at man uansett kan nå målet - når det ikke er en mulighet alle har. I tillegg til å fortelle om “gladsaker” burde media i mye større grad også skrive om hvordan et liv som funksjonshemmet gir mening på lik linje med et funksjonsfriskt liv.
Jeg er helt enig med Solvang i at det er viktig å snakke om funksjonshemmede, våre rettigheter og diskrimineringen vi opplever snakkes det alt for lite om. Men jeg tror ikke løsningen på det er å la være å si fra når media bruker overskrifter som er med på å underbygge diskrimineringen. Å si fra om urettferdighet og diskriminering i samfunnet er ikke det samme som å bli lett krenka.