Å skulle bli frisk fra en spiseforstyrrelse i et samfunn som legitimerer tynnhet og ritualisert spisemønster som selve epitomet på sunnhet, er på ingen måte en selvfølgelighet. Det er på høyest tid at vi slutter med kroppslige kommentarer og nådeløse komplimenter, som til tross for er «godt ment», bidrar til å opprettholde et usunt kroppsfokus.

‍

I diskurser om kosthold og trening blir kropp ofte teoretisert som selve fasetten på sunn og god helse. Slike tematiseringer av noe så dynamisk som kroppsfigur ignorerer på flere måter foranderligheten og dynamiskheten som kroppsvekten faktisk representerer.

‍

Å kommentere på andres kropper har en så mystikk og ukjenthet ved seg at et forsøk på å applaudere eventuell vektnedgang eller å kommentere andres «tynne figur» snarere blir et kompliment til en potensiell destruktiv spiseforstyrrelse som har skyld i denne endringen. Slike i utgangspunktet godhjertede forsøk er dermed for simple til å kunne omfavne den kompleksiteten som en kropp faktisk innebærer. Hvordan en ser ut kroppslig lar seg nemlig ikke oppsummeres gjennom overfladiske kommentarer.

‍

Når 50 000 mennesker i Norge lider av spiseforstyrrelse, har slike i teorien «overfladiske» og unødvendige kommentarer en fundamental påvirkning på forsterkningen av denne usikkerheten. Daglige eksponeringer av kropp i kombinasjon av diettmobilisering bidrar til å glorifisere vektnedgang gjennom demoniseringen av naturlig vektoppgang. Hvordan kan vi akseptere denne normaliseringen av fettfobi og økende kroppsfokus?

‍

Det er på tide at vi legger strenge føringer for hvordan vi formidler hverdagstematikk i møte med andre mennesker. Denne usunne kommenteringen av kropper produserer et hegemonisk kroppshierarki som standardiserer enkelte kropper i en verden fullt av ulike dimensjoner, figurer, størrelser og farger! Slike forsøk på å idealisering er nemlig umulig i en heterogen og mangfoldig virkelighet av ulike størrelser og figurer.

‍

Kun når vi forstår hvilken irrelevans kroppen har kan vi klare å legge fokus andre steder som, fremfor å produsere usunne spisevaner, snarere kan bekjempe de virkelig viktige tematikkene som sosial urettferdighet, miljøkrise og ulikheter.

I en verden hvor disse problemene fortsatt er reelle er tallet på vekten ikke annet enn en overfladiskhet som kun blir et hinder for å finne frem til de viktige løsningene.