Innvandrerbefolkningen bærer flest utfordringer i samfunnet. Likevel får de all skylden for økning av koronasmitte. Det er lavmål fra politikerne og en urettferdig tilnærming.

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå angående økonomiske forskjeller blant Norges befolkning i 2018, var nettoformuen til unge voksne med innvandrerbakgrunn over fem ganger lavere enn gjennomsnittlig formue til øvrige befolking.

Flere artikler fra SSB viser også at selv om innvandrerbefolkningen kun utgjør 15% av hele Norges befolkning, så utgjør barn med innvandrerbakgrunn rundt 50% av barn som lever i lavinntekt og relativ fattigdom.

I Oslo er tallene enda mer urovekkende, der 8 av 10 barn som lever i fattigdom er av innvandrerbakgrunn. Av barnefamilier med lavinntekt og innvandrerbakgrunn, viser tallene at det kun er 2% som lever uten økonomiske problemer og boligproblemer.

Samtidig har innvandrerbefolkningen stadig vekk blitt beskyldt og høyt kritisert for å ha tatt «for lite ansvar» under pandemien.

FrP-topper og flere politikere uttaler at økningen i koronasmitte på østkanten i Oslo, og generelt blant innvandrerbefolkningen i Norge, skyldes at de ikke har tatt nok ansvar i å senke smitten.

Jon Helgheim og Siv Jensen har blant annet skrevet følgende i en kronikk til NRK; «Uansett hvilke medier, kanaler og språk man følger med på, så bør man ha fått med seg alvoret i situasjonen. Det ser altså ut til at en del av befolkningen i mindre grad bryr seg.» ( https://www.nrk.no/ytring/ernas-beroringsangst-1.15242049, 13 nov, 2020)

I en nylig publisert kronikk skrevet av Carl I. Hagen med tittelen «Smitten blant innvandrere er skyhøy. Vi må finne årsaken.» påpeker Carl I. Hagen at smitten blant innvandrere er høyere enn resten av befolkningen, og at vi må undersøke hvorfor det er slik.

At innvandrerbefolkningen er de mest utsatte for fattigdom, botetthet, mangel på ressurser og materielle goder er det få til ingen som tar opp.

Annet enn tall så krever det ikke mer enn en sykkeltur fra Frogner til Grønland for å bevise at innvandrerbefolkningen er den mest marginaliserte gruppen mennesker i Norge.

Faktumet at innvandrerbefolkningen topper statistikken skyhøyt innenfor grupper utsatt av fattigdom og arbeidsløshet er det få til ingen som tar i betraktning. Istedenfor blir innvandrerbefolkningen beskyldt for å ikke ta pandemien seriøst nok.

Det er avskyelig og distanserende av politikere å uttale seg om den mest diskriminerte og vanskeligst stilte gruppen mennesker i samfunnet, som syndebukken under pandemien.

Stabil økonomi, materielle goder og lite botetthet er essensielt for å takle pandemien best mulig, alle disse faktorene er det innvandrerbefolkningen som mangler mest av.

Det sier seg selv at det å ha en trygg økonomisk situasjon og nok med ressurser er essensielt for å kunne komme seg gjennom pandemien, også når det kommer til å ivareta smittevernhensyn.

Vi må ikke avfeie faktumet at innvandrerbefolkningen topper smittestatistikken, men det må ses i sammenheng med faktumet at de også er av dem som har hatt det vanskeligst under pandemien.

Når 8 av 10 barn som lever i fattigdom i Norge er av innvandrerbakgrunn, så er det et skremmende klart tegn på at denne gruppen mennesker må bli møtt med mer støtte og barmhjertighet under situasjonen vi er i nå.

Istedenfor har politikerne tilnærmet seg situasjonen med å skape en konsensus om at de som topper smittestatistikken, gjør det fordi de ikke bryr seg nok?

Istedenfor å klandre de vanskeligst stilte for økt smitte, bør vi heller snakke om hvordan vi kan hjelpe dem med å komme seg gjennom pandemien.

Tenk om du måtte leve med lavinntekt, arbeidsløshet, mangel på materielle goder og ressurser, i tillegg til å være blant målgruppen som nå blir betegnet som syndebukken under pandemien.

Dette er urettferdig og ikke Norge verdig.