Da jeg vokste opp og gikk på barne- og ungdomsskolen opplevde jeg, som de aller fleste andre jenter, et stort press om å passe inn og være «bra nok».

‍

Det å passe inn og være «populær» ble målt i mengden oppmerksomhet man fikk av gutter. Man fikk høre at gutter kun likte jenter som liker fotball. Derfor følte jeg meg ikke bra nok fordi jeg ikke gjorde det.

‍

Da jeg var 13 år gammel følte jeg at jeg ikke var pen nok fordi jeg ikke så ut som Kylie Jenner - fordi alle guttene snakket om hvor deilig hun var.

‍

Jeg følte at den eneste måten jeg kunne bli akseptert av guttene var hvis jeg så ut som henne. På den tiden visste jeg ikke at det var samfunnsskapt at jeg skulle strebe etter gutters aksept.

‍

‍

Da jeg var 11 år fikk jeg høre av en voksen at jeg måtte spise mindre godteri på lørdagene, fordi «gutter liker jenter med flat mage».

‍

Jeg ble fra ung alder fortalt at jeg ikke skulle virke så sjefete, og så hard i måten jeg snakker på. Jeg måtte ikke ta så mye plass, ikke snakk så høyt, ikke ha så sterke meninger. Jeg kunne bli oppfattet som aggressiv hvis jeg sa meningene mine, jeg var for mye.

‍

Gutter liker ikke sånne jenter.

‍

Jeg ble usikker, tilbaketrukken, sjenert, og snakket aldri i timene. Jeg var ikke god nok, jeg følte meg ikke smart nok, fordi jeg kunne ikke vise hvor god jeg var på skolen. For da prøvde jeg for hardt.

‍

Gutter liker kule jenter, ikke nerdete jenter. For all del ikke vær deg selv, du skal være slik gutter ønsker du skal være. Hvis ikke blir du ikke godtatt.

‍

Vi sosialiserer jentene til å måtte følge guttenes krav

‍

Vi jenter blir sosialisert til å måle egen verdi ut fra hva gutter synes om oss. Det har vi blitt siden vi var små. Det følger oss hele livet og sitter dypt i. Mange vet kanskje ikke at de opplever det en gang; de føler kun på et press. Det er ikke før man blir bevisst på det, at presset forsvinner og man gir faen. Dette skjedde heldigvis med meg da jeg gikk på videregående.

‍

På videregående la jeg merke til at gutter også tar dette for gitt. Da jeg begynte å date og fikk meg kjæreste, erfarte jeg at gutter tar seg frekkheten til å si til oss direkte hva de ikke liker at vi gjør som jenter. De forteller oss hva som gjør oss til gode og dårlige jenter, i deres øyne. Det har vi bare med å følge. For eksempel kunne de si «jeg liker ikke jenter som tar restylane i leppene» eller «jeg liker ikke tatoveringer på jenter».

‍

Det er helt lov å ha en mening om disse tingene, men å si det generalisert på et helt kjønn er det samme som å sette et krav på hva en jente må gjøre for å bli akseptert. Det hadde for eksempel aldri falt meg inn å si at jeg ikke liker gutter som ser på fotball, kun fordi jeg selv ikke ønsker å se på det.

‍

Jeg kjenner så mange jenter som ikke tør å gjøre hva de ønsker, skaffe seg tatovering, bruke sminke, farge håret og mer. De føler seg begrenset, de tør ikke å uttrykke seg slik de vil. Kun fordi kjæresten deres eller andre gutter har fortalt dem at de ikke liker jenter som gjør sånn og sånn.

‍

Dersom ei jente faktisk sminker seg mye og bruker selvbruning, eller i det hele tatt bruker klær som fremhever kroppen, blir hun spurt hvem hun pynter seg for. «Hvem prøver du å imponere?» eller «hvem tror du at du er?».

‍

Det er ikke sånn at alt vi gjør er for andre folk - og med folk mener jeg gutter. Det går faktisk an at ei jente bruker selvbruning, tatoverer seg eller sminker seg fordi hun synes hun ser bra ut.

‍

Jeg mener det er på tide at vi slutter å sosialisere jenter til å måtte følge gutters krav til hvordan vi skal være.

‍

Vi eksisterer ikke for å tilfredsstille øynene til gutter.

‍

Vi eksisterer for å være oss selv. Egne individer. På samme måte som gutter kan være egne individer og uttrykke seg fritt uten at alle antar at alt de gjør er for å tilfredsstille jenter.