Kjære ungdom.

‍

Kjære ungdom - hvordan går det egentlig med deg?

‍

Hvordan har du det nå som samfunnet åpner opp?

‍

Hva kommer du til å forbinde ungdomsårene dine med?

‍

Munnbind, antibac og hjemmeundervisning?

‍

Kjære ungdom, du ofret mye for fellesskapet.

‍

Du gikk ikke på din første fest, din første date og fikk ditt første kyss.

‍

Du ventet. Slik at vi alle skulle være trygge.

‍

Er det kanskje en mager trøst - at du gjorde det for fellesskapet?

‍

Du vasket hendene, isolerte deg hjemme og ventet. Ventet tålmodig på dagen du endelig kunne invitere venner over, le og dra ut på karaokebar for aller første gang.

‍

Du fylte 18 år, fikk virtuelle bursdagsklemmer og ønsket deg et bedre år da du blåste ut lysene på kaka.

‍

Gikk ønsket ditt i oppfyllelse?

‍

Du forsøkte så godt du kunne å fullføre det siste året på videregående. Hver dag skrudde du på skjermen og logget på til nok en dag med å se klassekameratene dine sine initialer: «DL» «GJ» «SH». Læreren som tappert prøvde å engasjere dere over skjermen. Øyelokkene dine føltes tyngre og tyngre.

‍

Men du holdt ut, kjære ungdom.

‍

Du ble vant til å ha familien rundt deg hele døgnet. Far hadde hjemmekontor, men mor var permittert i ellevte uke. Du så hva det gjorde med henne - du så hvordan det tærte på familiedynamikken.

‍

Hva gjorde du så, kjære ungdom?

‍

Du forsøkte å muntre henne opp ved å lage middager og hjelpe lillesøster med matteleksene. Men du klarte ikke fokusere. Tankene dine vandret av sted. De vandret av sted til klassekameraten din som slet mer og mer med mørke tanker. Han som hadde betrodd seg til deg med sitt innerste. Som hadde sagt at han snart ikke klarte mer. At han ikke så en fremtid.

‍

Kjære ungdom, du kunne ikke gjort mer for å hjelpe han. Det var ikke ditt ansvar.

‍

Ikke rart at du etter sommeren trengte en ny start. Lett å forstå at du flyttet på hybel i en helt ny by.

‍

Langt unna dine nære og kjære med ny giv og roser i kinnene. Klar for å ta fatt på livet - klar for å spre vingene.

‍

Jeg vet det ikke ble slik du hadde tenkt, kjære ungdom.

‍

Du hadde ikke sett for deg at du etter et halvt år skulle være bedre kjent med hvor malingen har flasset av på de ått kvadratmeteren dine, enn å vite hvor forelesningssalene på universitetet ditt er.

‍

Du trodde en større andel av studielånet ditt skulle gå til øl på byen enn til strømregningen. Men sånn ble det ikke.

‍

Du følte deg sliten og utmattet, isolert, og etter noen måneder dro du til fastlegen for å få noen å snakke med. Hun henviste deg videre – for så langt hadde det gått. Men kapasiteten var sprengt – de må prioritere, kjære ungdom. Det er fortsatt mange foran deg i køen. Du har det ikke ille nok. Ikke ennå, i alle fall.

‍

Hvorfor har du ikke gitt opp? Hvor henter du viljestyrken din fra?

‍

For uansett hvordan man vrir og vender på det, har du ofret mye.

‍

Så derfor spør jeg deg, kjære ungdom - Hvordan går det egentlig med deg nå som samfunnet åpner opp igjen?

‍

Er du full av ny giv og håp om fremtiden, eller er du sliten og uten store forhåpninger?

‍

Kjære ungdom, nå må det være din tur. Din tur til å bli sett. Din tur til å bli prioritert. Du har stått i nok nå, kjære ungdom. Nå er det på tide at du får din ungdoms vår.