Denne høsten har Norge vitnet to alvorlige angrep på åpen gate - og debatten om rettssystemet går kule ned i kommentarfeltene. Hva skal samfunnet egentlig gjøre?

‍

På 20 år er antallet psykiatrisengeplasser blitt halvert. Samtidig blir flere dømt til psykisk helsevern. Det presser ut andre pasienter, og i værste fall kan flere oppleve å få hjelp alt for sent, mener jeg.

‍

Det er helt avgjørende at fagpersoner kommer inn i bilde så fort et individ viser tegn på alvorlig psykiske plager, men desto viktigere er at man starter en riktig behandling så fort som mulig.

‍

Samfunnets manglende håndtering av atferdsforstyrrede, truende og farlige menn vil føre til flere drap i fremtiden

‍

Kombinasjonen psykose, rus og vold har etter hvert blitt en helt vanlig problemstilling hos de pasientene som tvangsinnlegges i psykiatrien, enten det nå dreier seg om akuttpsykiatriske mottak eller sikkerhetspsykiatriske sengeposter. At denne pasientgruppen kan være svært ressurskrevende å behandle bør ikke overraske noen.

‍

I utgangspunktet skal alle pasienter før eller siden skrives ut fra sykehusene og tilbakeføres til samfunnet. Etter utskrivelsen handler lovverket mer om å sikre pasientens privatliv, enn å ivareta samfunnsvernet, noe jeg mener er svært alvorlig, ettersom konsekvensene kan være fatale.

‍

Det er åpenbart at samfunnets manglende håndtering av atferdsforstyrrede, truende og farlige menn vil føre til flere drap i fremtiden.

‍

Når skyldspørsmål og tilregnelighet skal avgjøres, bør den psykiske lidelsen likevel være den faktoren som veier tyngst.

‍

For hadde psykosen blitt oppdaget og behandlet av helsevesenet, slik sykdommer vanligvis blir, hadde drapene mest sannsynlig ikke skjedd.

‍

Hadde jeg ikke vokst opp med stemmer som fortalte at min depresjon er noe man skal skamme seg over, hadde jeg søkt hjelp tidligere

‍

Men når jeg begynte å slite psykisk i ungdomsårene tok det lang tid før jeg oppsøkte hjelp. Grunnen var at jeg hadde tegnet meg et bilde av at psykisk syke er svake og «gale» mennesker, lite vitende om at 1 av 4 vil oppleve psykiske plager i løpet av livet. Det er jo ikke slik at alle som har psyske plager blir drapsmenn. I så tilfelle ville ville over 1 million nordmenn blitt drapsmenn, og det stemmer ikke.

‍

Derfor tror jeg mer åpenhet og kunnskap kan avvikle fordommer om personer med psykiske plager. Her har popkulturen og Hollywood et ansvar i å slutte å lage filmer hvor drapsmenn blir karakterisert som psykisk syke.

‍

Hadde jeg ikke vokst opp med stemmer som fortalte at min depresjon er noe man skal skamme seg over, hadde jeg søkt hjelp tidligere.

‍

På en annen side må fagpersoner og sakkyndige avgjøre om en trenger tvunget behandling.

‍

I enkelte tilfeller er tvang å bry seg.

‍

Vi vet at psykisk syke omtales som «tikkende bomber» så bør en spørre seg hvorfor ingen hørte «tikkene» før det smalt. De aller fleste drapene som begås av psykisk syke er selvdrap.

‍

Bare i fjor var det 540 personer som tok sitt eget liv. I tillegg er det slik at omtrent alle drapsmenn som er utilregnelige eller psykisk syke har bedt om hjelp før drapet begås.

‍

Her må helsevesenet være flinkere på å fange opp og forebygge. Det må bli lettere å få hjelp. Enda flere brukerstyrte senger og lavere terskel generelt.