Hvis det kreves av oss, sier justisminister Mehl at vi er klare for å ta imot 1000 flyktninger fra Ukraina nå.

Selvfølgelig skal vi gi trygghet til minst 1000 ukrainske flyktninger, om ikke flere. Den siste uken har vi vært vitne til en av de verste krisene i Europa siden andre verdenskrig. FN rapporter at rundt 660 000 har flyktet fra Ukraina til nabolandene rundt de siste seks dagene. Det er ingen tvil om at vi har en plikt til å hjelpe.

Men hvor var denne gjestfriheten i 2020? Da var det høyeste antallet vi kunne hente fra flyktningleiren i Moria 50 barnefamilier. FEMTI.

Når et europeisk land er i krise og flyktningene er fra vårt kontinent, er stemningen en helt annen. Vi forskjellsbehandler og rangerer flyktninger. Dette er en dobbeltmoral som er lett å gjennomskue.

Den humanitære krisen i Syria og Afghanistan er like ustabil og livstruende som Ukraina. Bombeangrep, forferdelige menneskerettighetsbrudd og mennesker som må være vitne til at familiemedlemmer blir brutalt drept og hjemmene deres ødelagt.

Vi har ikke kastet oss rundt og gjort store omveltninger i norsk politikk av den grunn. Når det er lenger unna oss er det lettere å dehumanisere og stenge det ute.

Politikere som ønsker strengere innvandrings- og flyktningpolitikk argumenterer for at det handler om ressurser og kapasitet, men det dreier seg om hvor villig man er til å bruke dem og på hvem.

Jeg har forståelse for at ulike typer flyktninger har ulike behov og krever forskjellig oppfølgning for å kunne komme seg inn i det norske samfunnet, men vi har fremdeles verdens beste forutsetninger til hjelpe mennesker på flukt. Norge har plassen, de økonomiske ressursene, et godt etablert system, og en frivillighet i beredskap, til for å ta imot langt flere enn det vi gjør i dag.

Mennesker er mennesker uavhengig av hudfarge. Et brudd på menneskerettighetene er uakseptabelt uansett. Et barn er et barn uansett hvor i verden det befinner seg.