I Norge har vi en regjering som struper bistanden med 760 millioner til de som trenger det aller mest, og stiller seg på en linje med mindre samarbeid og mer nasjonalisme. Regjeringen består av partier som mener at Norge skal holde seg til julehandelen, fremfor å handle med landene i verden som trenger det aller mest.

‍

I førjulstiden gir mange gjerne en ekstra omtanke til de som lever i noen av verdens fattigste land. Der barn må jobbe i stedet for å gå på skole og foreldre må tvinge barna sine i seng med rumlende mager. I følge Verdensbanken vil mellom 88 og 115 millioner mennesker bli presset ut i ekstrem fattigdom som følge av pandemien. Der ekstrem fattigdom innebærer at du ikke får dekt helt grunnleggende behov som mat, klær og tak over hodet.

‍

Alle burde få muligheten til å gå på skole, muligheten til å skaffe seg en jobb og muligheten til å leve et verdig liv. Til syvende og sist handler det om at alle skal få lov til å leve frie og selvstendige liv, og dette klarer vi ikke uten å skape en friere og mer selvstendig verdenshandel.

‍

Mye av løsningen ligger i det som preger førjulstiden, nemlig handel. Vi må gi de fattigste landene i verden friheten til å handle. En mer liberal og rettferdig verdenshandel som vil gi mer like muligheter for alle land er en grunnleggende forutsetning for nasjonal selvstendighet. Gjennom å senke tollbarrierer og å fjerne handelsrestriksjoner kan vi sikre enn større økonomisk vekst for alle parter. Det vil føre til at flere mennesker får muligheten til å lykkes på egenhånd. Vi må gi andre land muligheten og friheten til å utvikle seg til selvstendige økonomier.

Bistand er i seg selv ikke noe bærekraftig tiltak mot fattigdom. Det kan være et lite steg i riktig retning for mange land. I det lange løp hjelper det likevel ikke at mennesker i fattige land får livet sponset av vestlige land. Med tiden må disse landene også klare å stå på egne ben uten å være avhengige av at pengene strømmer inn fra andre land. Den beste bistandspolitikken handler derfor ikke om å fore de fattigste landene med milliarder. Den beste bistandspolitikken handler om å hjelpe landene til å fore seg selv med milliarder. Hjelp til selvhjelp er en mer effektiv og bærekraftig bekjempelse av fattigdom. Hjelp til selvhjelp klarer vi ikke uten verdiskaping, og bistand er dessverre ikke noe som skaper en langvarig verdiskaping.

‍Mange utviklingsland preges av et landbruksbasert arbeidsliv800 millioner av menneskene som sulter i dag kan knyttes opp mot landbruket. Dette gir oss en utfordring der vi må være villige til å åpne markedene våre for produkter fra utviklingsland. Det handler om å utvikle et internasjonalt rammeverk for handel slik at næringsvirksomhet knyttet til landbruk i utviklingsland får sjansen til å hevde seg i en konkurranse. Solidaritet handler om å gi arbeidslivet til de aller fattigste en sjanse. 800 millioner småbønder skal ikke måtte lide fordi resten av verdenssamfunnet holder dem utenfor for å tjene penger innenfor sine egne handelsmurer.

‍

Verdensbildet i dag preges av utfordringer som krever samarbeid på tvers av landegrensene. Verdens fattigste lands utvikling er avhengige av løsninger som bygger broer istedenfor å bygge murer.