Aldri før har så mange unge mellom 18-29 år vært uføretrygda, og dermed uten jobb eller utdanning. Dette på tross av at vi er så heldige å bo i et av verdens beste land. Hva skal til for å snu trenden? Det kan være flere årsaker til at unge blir uføre, men som hovedregel får man ikke uføretrygd før man har en varig sykdom eller skade. Per dags dato er det over 20 000. unge uføre i Norge, noe som er bekymringsverdig. Samfunnet taper stort på at unge ikke får vist sine egenskaper.
‍

Å ta ansvar gjør oss til bedre mennesker

Siden 2010 har det vært en kraftig økning av unge som får uføretrygd på grunn av depresjon, posttraumatisk stresslidelse eller lignende diagnoser. Jeg har selv opplevd sterk depresjon, vært innlagt, og fått den hjelpen jeg trengte for å ta kontroll over mitt liv. Når jeg blir spurt om hva som hjalp meg ut av problemene, må jeg ofte trekke frem ordet ansvar. Det var først når jeg tok ansvar for mitt eget liv at jeg opplevde mestring og lindring.

Å ta personlig ansvar handler for meg i stor grad om å anerkjenne mitt ståsted, ta ansvar over mine valg, og gjøre mitt beste for å bli et bedre menneske. Jeg tror at ansvar gjør oss til bedre mennesker.

Å ta ansvar handler om å “ofre”  noe for noen. Gjøre noe for andre. Samvittighet er et annet godt ord som dessverre sjeldent blir brukt i dag. Mange unge i dag har mistet håpet, livet er blitt for vanskelig, og de har ikke lenger noe å tro på, eller lengte mot. Derfor velger mange å ruse seg,  droppe ut av skolen eller for eksempel begå kriminalitet, og så videre. De kommer sist i køen i arbeidslivet. Jeg er dessverre redd for at mange unge i dag ikke får den veiledningen de trenger for å lære å mestre livet - kanskje først og fremst i hjemmene, men også i det offentlige.

Samfunnet taper stort på unge uføre

Unge som faller utenfor arbeidslivet, vil utgjøre store økonomiske, miljømessige og bærekraftige konsekvenser for landets fremtid. Jeg er redd for at vi får et samfunn hvor det blir for lett å melde seg ut av arbeidslivet, kun fordi man har psykiske lidelser eller funksjonshemninger. Det sies at vi bor i “verdens beste land”. Ja, la oss nå bevise det, og ikke bare bruke det som en klisje ved store anledninger. For meg er definisjonen på “verdens beste land” det landet som er best til å ta seg av de svake.

‍

Alle kan jobbe selv om de sitter i rullestol, mangler en fot eller to, er svaksynt eller mangler språk. Ingen arbeidsgivere spør i dag om din psyke, men godtar at du tar sykemelding der det er nødvendig.

‍

I dag er over 10% av den norske befolkningen på uføretrygd. I “verdens rikeste land! Det medfører blant annet mangel på dyktige fagfolk. Tro meg, jeg har pratet med mange som er uten arbeid, og de trekker ofte frem en ting de savner; rutiner, og det å utvikle ferdigheter.

Hvordan løse problemet?

‍

Jeg har noen ideer. For det første mener jeg at myndighetene bør gjøre det vanskeligere for leger å skrive søknader for at folk skal bli uføretrygda. Mange mennesker har etter hvert “mast seg til trygd” - og fastlegene skriver papirene til sine pasienter. Ikke fornøyd med fastlegens søknad på trygd? Det er bare et tastetrykk unna å skaffe seg ny fastlege. Ellers mener jeg at det bør årlig være en evaluering av den trygdede, slik friske mennesker årlig går til en helsesjekk.

‍

Jeg måtte for noen år siden lære meg å ta ansvar for mitt eget liv - nå er det på tide at myndighetene forstår at også de må lære seg hva dette begrepet innebærer.

‍

Til slutt bør det være en kommunal ordning som forplikter den trygdede til å møte opp på "jobb" i kommunal sammenheng. Gjerne ved hjelp av alle landets flotte frivillighetssentraler. Den trygdede kan utføre mange oppgaver i dagens samfunn som verken trenger førlighet eller god psyke. Dette vil igjen medføre et bedre sosialt liv. noe som ofte er den beste medisinen for de fleste lidelser. Jeg måtte for noen år siden lære meg å ta ansvar for mitt eget liv - nå er det på tide at myndighetene forstår at også de må lære seg hva dette begrepet innebærer.