I mars 2020 kunne man lese om koranskoler i Somalia og Kenya som tilbyr overnatting for barn i moskeene, slik at barna blir bedre kjent med det muslimske samfunnet. De holdes i moskeene flere kvelder i uken, borte fra andre barn. Bør politikerne og myndighetene gripe inn, eller ikke? Fremveksten i slike muslimske samfunn er problematisk. Mange vil si at man må bekjempe trendene der menneskerettigheter brytes daglig. Brudd på menneskerettighetene forekommer ikke bare i muslimske samfunn. I det kristne trossamfunnet Jehovas vitner brytes menneskerettighetene ved flere anledninger. Kvinner, eksempelvis, kan ikke tale i forsamlinger og tilhengere frarådes til å ta høyere utdanning. At kvinner frarådes til å ytre sine meninger er tydelige brudd på retten på ytringsfrihet. At mennesker frarådes til og ta høyre utdanning er klare brudd på retten på utdanning. På grunn av grove brudd på helt grunnleggende rettigheter, mener mange at vi må jobbe med trossamfunnene for å forbedre forholdene. Spørsmålet er da hvordan skal vi jobbe med, eller mot, trossamfunnene for og forbedre denne tilstanden. Jeg hevder at å jobbe mot slike parallellsamfunn er helt feil. Artikkel 18 i FNs menneskerettighetserklæring sier «frihet til enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro i lære, gjerning, utøving og etterleving.» Skal vi fysisk jobbe mot dem for og utrykke sin egen tro på den måten de selv ønsker og mener er riktig? Bare fordi det bryter med menneskerettighetene?

Arbeiderpartiet mener, for eksempel, at man skal kutte støtten til Jehovas vitner fordi de gjennom sin praktisering bryter med menneskerettighetene. Regjeringen sa og i et forslag fra juni 2019, at ved grove brudd av rettigheter og vold, kunne samfunnet nekte støtte. En konsekvens av å kutte støtten til et trossamfunn med flere tilhengere er at man samtidig signaliserer at slike religiøse samfunnet er uønsket. Det signaliserer og at de har en praksis som er uakseptabel. I enkelte tilfeller kan det være det riktige. De som mener at slike konsekvenser er riktig tenker kanskje og at brudd på de universelle menneskerettighetene ikke fortjener statens støtte. De kan og mene at staten, ved å gi støtte, godkjenner deres levemåte. Andre vil hevde at å kutte støtten er brudd på religionsfriheten, noe jeg ser meg enig i. Religionsfriheten er, sammen med ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, en grunnleggende frihet som trengs for et godt liv. Ved å frata mennesker denne friheten, ender vi opp med å diskriminere det trossamfunnene utøver. Vi kommer og til å diskriminere hvordan de lever etter sin tro og på den måten de selv ser på som riktig. Men et sted må en grense settes. Det er en grense for hvor mye man skal samarbeide med samfunnene. En del av den praksisen som foregår i enkelte trossamfunn er ikke akseptabel og bør slås hardt ned på, som for eksempel kjønnslemlestelse i enkelte muslimske samfunn.

Det er viktig å tenke at verden utvikler seg, og det gjør trossamfunnene også. I Smiths venner måtte kvinner gå med lange skjørt og fletter, ettersom at alt annet var seksualiserende, og bukser ble sett på som ”mannsklær”. Slike holdninger er ikke lenger en del av realiteten. Kvinnesyn og prioriteringer har utviklet seg, og trossamfunn har ikke lenger dette gammeldagse livssynet. Personlig, tenker at det er viktigere å jobbe med trossamfunnene og ikke mot dem. Når man jobber med dem må man få dem til og se utviklingen i verden. Artikkel 5 i FNs menneskerettigheter, sier at man ikke skal utsettes for nedverdigende behandling, og mange frykter at det kan bli utfallet hvis man går gjennom for og kutte støtte til trossamfunn eller jobber mot dem. Artikkel 12 sier og at man ikke skal bli utsatt for innblanding i hverken privatliv, familie eller hjem. For og ikke snakke om religionsfrihet. Sett ut ifra disse artiklene, kan man si at man bryter menneskerettigheter dersom man jobber mot eller med dem for og endre deres syn på saker der trossamfunnene har andre oppfatninger som strider med menneskerettighetene. Er arbeid med eller mot religiøse parallellsamfunn en rettferdiggjort handling? Mange kan hevde at man, ved brudd på artiklene og rettene som er nevnt, veier opp for bruddene trossamfunnene begår på andre saker. Jeg mener at slikt arbeid ikke vil gå noen vei og at man kan ikke bryte menneskerettene. Særlig hvis man jobber for og oppnå dem.

Debatten om menneskerettigheter er en vanskelig debatt, der det kanskje ikke er en fasit. Skal man godta kjønnslemlestelse eller fjerning av barn fra samfunnet slik at de lærer om islam? Jeg er usikker på hvor langt religionsfriheten skal strekke, men den bør ha grenser. Dersom behandlingen av barn og kvinner går utover livskvaliteten, bør en grense settes, til tross for religionsfriheten og andre artikler i menneskerettighetserklæringen.