(Denne teksten er et tilsvar til dette innlegget)

‍

Hvis vi ikke tillater kulturelle aktiviteter i det offentlige, selv om ikke flertallet av samfunnet står bak budskapet, så er vi et dårlig samfunn på inkludering. Vi må skape rom for at nye landsfolk skal finne sin plass. Vi kan ikke be dem komme gjennom et nøkkelhull – og forlate alt de er og tror på, for å få en plass her. Det er feil. Det er vondt. Det er dårlig medmenneskelig politikk.  

‍

Bønnerop er et aktivt religiøst uttrykk. Religion er kultur. Hvis vi skal forby bønnerop fra moskeer bør vi egentlig også forby gatemusikanter. Vi bør forby skolekorps som øver til 17. Mai i gatene. Det er også kultur. Bare fordi flertallet ikke feirer noe, betyr ikke at det ikke er verdt å verne. Mindretallet av samfunnet stemmer eksempelvis Fremskrittspartiet, men vi tillater medlemmer av Frp å få uttrykke seg i det offentlige.  

‍

Kors, kirkeklokker og salmeboken minutt for minutt på NRK er religiøse og kulturelle uttrykk. Kirkeklokker kan være like religiøst som bønnerop. Det er individuelt å forstå det. Men slike religiøse uttrykk er kultur som vi tillater i det offentlige. Selv om kors ikke lager lyd er det likefult noe jeg må akseptere at andre går med, uansett om jeg tror på kristendommen eller ikke. Hvorfor kan ikke jeg bo et sted hvor en moske noen ganger lager religiøse lyder i nærheten av meg? Må jeg bli skjermet av en tro selv om jeg må oppleve en annen tro overalt ellers? Er dette den beste inkluderingspolitikken vi kan komme med?  

‍

Nei takk til dette, dere skal bli som oss for å bli her. Samtidig – her har dere masse søkelys på en type som døde på et kors og sto opp igjen. Nei takk til litt bønnerop. Men her er flere hundre salmer om den hellige ånd? Moskeer bør ikke lage bråk, men hver søndagsmorgen skal kirka vekke naboene selv om de var ute litt sent på karaoke dagen før.

‍

Et samfunn uten kulturelt mangfold er et svakere samfunn. Flere vil dyttes utenfor fellesskapet. Vi vil bli oss «og dem». Det kan vi ikke tillate.  

‍

Definisjonen på segregering er å holde ulike grupper adskilt i samfunnet. Hvis vi ikke finner rom for andres tro, så vil de ikke kunne stille seg her med oss. Uten å tillate islamske trosuttrykk i det offentlige vil det til slutt ikke være rom for muslimer her.

‍

Å tillate islam i samfunnet er ikke å akseptere islamisering. Å IKKE tillate det er undertrykkelse og frykt. Det trenger vi mindre av.