I et land som Norge hvor trosfriheten verdsettes, er det helt nødvendig at staten er med på å støtte livssynssamfunnene økonomisk. Konsekvensene av å kutte all økonomisk støtte vil bli svært ødeleggende for samfunnet.

Fylkesformannen i Rogaland FpU, Mathias Renberg, skriver at religiøs tro og praksis utelukkende bør være en privatsak, og at staten ikke bør finansiere noen trossamfunn. Jeg mener at dette ikke kan være et premiss i et livssynsåpent samfunn. For mange henger religion og tro sterkt sammen med identitet. Dersom staten ikke er med på å finansiere ulike trossamfunn, skaper dette et bilde av at det ikke er plass til religion i samfunnet vårt. Staten må legge til rette for at folk kan utøve sin tro i fellesskap, og her står økonomisk støtte helt sentralt.

Mange menigheter er avhengige av støtte fra staten for å kunne drive sin praksis. Å kutte alle offentlige tilskudd til disse virksomhetene vil føre til at mange menigheter vil bli nødt til å kutte i sine tilbud. Vi må ikke undervurdere det samfunnsansvaret tros- og livssynssamfunn har for felleskapet. De jobber for alt ifra hjelp til mennesker i sårbare situasjoner, til fritidstilbud for barn og unge. Spesielt etter pandemien ser vi viktigheten av felleskap og tilhørighet.

Samfunnet vårt har ikke råd til at staten skal knuse menighetenes praksis. Dersom vi ønsker et livssynsåpent samfunn, er vi nødt til å støtte opp de ulike trossamfunnene fremfor å kvele dem økonomisk.