Jeg gleder meg til vi endelig begynner å se de små gledene i hverdagen.

‍

Gleden av en klem, et synlig smil og en kveld hvor alle får være med. En hverdag med ordentlig frihet. En frihet vi alltid har hatt, men som har blitt satt på vent. Jeg gleder meg til tiden fremover hvor vi kan tenke “Vi klarte det”.

Jeg gleder meg til å slutte å klage over våre mine små bagateller. For uansett om jeg mister bussen, søler kaffen eller kommer litt seint, så går det bra. Koronaen er ikke en stopper i hverdagen lengre. Det er lite som kan ødelegge gleden av å få leve normalt igjen. Det tenker nå jeg.

Jeg gleder meg til en tid hvor vi har lært hvor viktig samhold er, og hvor jævlig det føles å være ensom. Kanskje vi husker på det neste gang man inviterer til fest. At han vi ikke spør så ofte, også ville likt å bli spurt. Vi har jo kjent på den ensomheten selv nå, den unner vi ingen.

Jeg gleder meg til nyhetene får andre overskrifter enn korona og restriksjoner. At ungdom engasjementet kan legge seg over andre ting, slik som før. Hvor vi kan streike for klima og rope høyt om ingenting, uten å få beskjeden men det er pandemi, og at det er andre ting vi burde tenke på.

Jeg gleder meg til vi åpner opp, med erfaring, kunnskap og opplevelser som vil føre oss fremover. En forståelse om viktigheten av det vi kanskje ikke satte så mye pris på før. Om å ta vare, inkludere og gi et smil. For nå er det ingen maske som stopper oss, eller en meter som skyver oss fra hverandre.

Jeg gleder meg til enda mere kjærlighet blant oss. De fleste har hatt det helt jævlig. Det må bli rom for mye mer kjærlighet i tiden fremover. Vi klarte å vise så mye kjærlighet med avstand, tenk så mye vi får til med nærhet.

Jeg gleder meg til når det vil stå i historiebøkene at det var en tid hvor vi ikke kunne klemme, smile eller stå nære.  En tid hvor 17. mai tog ikke var på tale. Det vil være som et absurd eventyr som ingen vil tro på. Men her sitter vi med realiteten, opplevelsene og ja følelsen om å miste alt man hadde og trengte for livets opphold. Du vet ikke hva du har, før du mister det. Så kanskje trengte vi koronaen, så vi kunne sette mere pris på det vi har.

For jeg gleder meg til vi setter pris på mer. På at kjærligheten får ta mer plass. Jeg tror vi trenger å bli minnet på noen ganger i tiden fremover, husk vi levde under en pandemi, da lærte vi mye. La oss bruke det vi har lært. Om takknemlighet, om ensomhet. Kanskje det ikke er så verst å stå på å dra på jobb likevel. Det var jo en tid hvor vi kun så hverandre gjennom noen piksler på en dataskjerm.