I disse dager florerer Joe Rogan og podcasten «The Joe Rogan Experience» på sosiale medier og i nyhetsbildet. Etter en episode med Robert Malone ble publisert, har debatten om sensur, ytringsfrihet, konspirasjonsteorier og feilinformasjon satt gnister i et allerede hett tema. Episoden, som for øyeblikket er tilgjengelig på Spotify, har bidratt til at rundt 270 leger, forskere og andre har krevd at strømmetjenesten «modererer feilinformasjon» på sin plattform. I tillegg har artistene Neil Young og Joni Mitchell fjernet innholdet sitt fra Spotify som reaksjon på at tjenesten avviste kravet deres om at episoden skulle fjernes.

Utestengelse og sensur fra Twitter og YouTube er i seg selv ikke noe nytt fenomen, og har allerede hatt sitt preg på samfunnet. Et særlig eksempel er tidligere president Donald Trump som etter stormingen av Kongressen 6. januar 2021 ble utestengt og sensurert av blant annet Twitter og YouTube.

‍

De som støtter fjerningen av episoden, men også hele podcasten, begrunner dette med at informasjonen som spres er feil, villedende og skader tillit, som av den grunn skader mennesker. På andre siden finner man dem som mener at det er sensur, et angrep på ytringsfriheten og muligheten til å trosse og sette spørsmål ved «det allmenne» og «offisielle».

‍

Jeg er enig med sistnevnte.

‍

Samtidig betyr det ikke at jeg nødvendigvis er enig med det som blir sagt. Det er viktig å merke seg.

‍

De argumentene som blir brukt på begge sider synes jeg ikke er så oppsiktsvekkende.

‍

Men det er ett type argument som jeg legger spesielt merke til. Når argumentet inneholder «demokrati».

Det er ikke selve saken om Joe Rogan og Spotify som har fått min oppmerksomhet, men hvilke verdier, prinsipper og tankegang som legges til grunn. De siste årene føler jeg at ordlyden i samfunnet har endret seg. Ikke bare i USA, men her i Norge. Her hjemme. Det er ikke lenger like mye snakk om hvilken politikk som faktisk er bedre, men heller hvordan politikken stiller seg opp mot «demokrati».

‍

«En trussel mot demokratiet», «det truer demokratiet», «det utfordrer demokratiet», «et angrep mot demokratiet» er fraser jeg hører fra politikere både her til lands og fra utlandet. I alle ulike scenarioer. Til totalt ulike temaer. Alt blir knyttet opp til det samme.

‍

«Hvis du ikke finner et bra motargument, bare si at det er en trussel mot demokratiet». Det er sånn jeg tenker satiren rundt dette er. Jeg tror ikke dette er satire lenger.

‍

‍

Vi gjør narr av land som i navnet sitt gir uttrykk for at de er demokratiske eller «for folket», som f.eks. Kina og Nord-Korea. Men det virker jo som vi egentlig gjør det selv. Jeg har til og med måtte erkjenne for meg selv at jeg bruker ulike versjoner av «demokrati» det langt mer enn før. Hvordan vet man om bruken av begrepet faktisk gjenspeiler de verdier og prinsipper som det i utgangspunktet var ment for? Det er som om man omtaler noe som «demokratisk», da trengs ikke det å utfordres. Jeg forstår ikke hvordan noen kan mene at man aktivt jobber mot demokratiet hvis man utfordrer en etablert sannhet. Om så det som ytres blir begrunnet i feil og mangler, hva så? Skal man ha rett på første forsøk?

Det er ingen jeg kjenner som ikke støtter styreformen demokrati og demokratiske verdier og prinsipper. Når jeg tenker meg litt om tror jeg faktisk alle myndigheter i hele verden også mener det.

‍

Det er dette som er problemet.