I løpet av de siste hundre årene startet den vestlige kultureliten et prosjekt som innebar reversering av verdiene i det intellektuelle livet slik at sannheten ble utsatt for begjær som det siste kriteriet for intellektuell verdi. Når vi ser på nylige biografier av slike store moderne som blant annet Freud, Keynes, Margaret Mead og Picasso, er det en bemerkelsesverdig likhet mellom deres liv og tanke. Etter å ha blitt involvert i seksuell lisens tidlig, valgte de alltid en ideologi eller kunstform som underordnet virkeligheten til deres seksuelle oppførsel.

‍

I boken Ethics, påpeker Aristoteles at folk starter revolusjonerende forandringer av grunner knyttet til deres private liv. Det er ekstraordinært hvor mye av det moderne landskapet som er opplyst av dette perspektivet, da det dissekerer moralske liv til forfedrene til moderniteten og viser de intellektuelle konsekvensene.

‍

Denne artikkelen er ikke skrevet for å komme til en konklusjon og har heller som formål å etablere og stille et enkelt spørsmål. Libido eller rasjonalitet: Hva er viktigere for et velgjørende samfunn?