Hvem er jeg egentlig?

‍

Han som falt mellom to stoler, kanskje?

‍

Han som var litt for hvit for sine, men for mørk for dem?

‍

Sjekk passet ditt sier du kanskje, men det er allerede gjort. Norsk statsborger, men fødested på andre siden av verden.

​​

Kun som liten gutt, vokste jeg opp i usikkerheten. Usikkerheten om hvem jeg var og hvem jeg ønsket å være.

‍

Gutten med tusen muligheter, men 0 svar på hva som var riktig.

‍

Oppvokst i det tryggeste, vakreste og flotteste hjem, hos en familie som gav meg alt.

‍

På andre siden av verden sitter det en del og historie av meg som er fjern.

‍

Et annet hjem, en annen familie og en annen oppvekst. En oppvekst jeg aldri har vokst opp i.

​

Allerede i en alder av 6 år rullet ballen. Den runde lærkula føltes ut som femti kilo. Femti kilo med sosialt omdømme og trygghet jeg ikke kunne gi slipp på. Hva skulle jeg ellers gjøre? Fortsette å være den som kun var der, men ingen så?

‍

Ballen fortsatte å rulle i 15 år.

‍

Ballen ble bare lettere og lettere.

‍

Kiloene falt av, for jeg var ikke lengre den lille gutten som ingen så.

‍

Nei, jeg stod fremst på banen.

‍

‍Han som hadde ambisjoner om å gripe hver eneste mulighet til å sette ballen i mål for å se andres glede skinne. Ritualet var enkelt. Se på håndleddet, kysse det og se mot himmelen. Den samme himmelen de ser på andre siden av verden. I håp om at en dag står vi sammen og ser opp på de samme stjernene.

​

Til Norge kom jeg i 2000, bare 2 år. 19 år har jeg ventet på svaret som kom i 2020. En del av meg er der ute. Likevel lever fortsatt usikkerheten. Når kan jeg få den delen av meg som alltid har vært så ukjent? Når skal delen deles slik at en del er her, og den andre delen er på andre siden av verden.

Er jeg da fortsatt den adopterte gutten? Eller er jeg gutten som er velsignet med to familier?

‍

En versjon av dette innlegget ble først publisert i nettavisen Blodfersk.