Bekjempelse av diskriminering har vært mye i vinden i det siste i tilknytning til handikapdebatten.

Vår siste vetorett handler om det eneste ingen kan ta fra et menneske.

Ytringsfriheten til å fortelle og sette ord på hva man ønsker og ikke ønsker. Det handler om selvstendighet.

Det man godtar og det man nekter å finne seg i. Det handler om menneskeverd.

Likevel, er det som med det meste her i livet at alt har sitt forbehold.

Forbeholdet i dette tilfellet handler om å være åpen og å sette ord på hva man har behov for.

Det snakkes mye om åpenhet. Om at det å være åpen kan føre til dialog som blir grobunn for kunnskap, men å være åpen om handikap er sammensatt.

Man har jo så lyst til å fortelle at man er så mye mer, man ønsker å slippe å forklare.

Man ønsker å formidle at; et handikap er ikke som du trodde.

Det er ikke jenta i rullestolen, eller jenta som har dårlig balanse som er handikapet, for selve handikapet bunner i å være annerledes, og det er jo strengt tatt et samfunnsproblem.

Man ønsker å møte et annet menneske "slik som man er" med hendene på ryggen.

Det skjer ikke.

For igjen må man forklare hvorfor akkurat denne bevegelsen ble litt klønete, at man må gjøre ting litt saktere. At man kanskje må stå over enkelte gjøremål som for andre kun er automatikk.

For dem som ikke sitter i rullestol eller har andre synlige hjelpemiddel må man understreke. Understreke at man er så vel som oppegående i hodet, det er bare noen fysiske ting som fikk en "error".

Det er slitsomt å alltid skulle forklare, det er sårt. Det er en gjentagende påminnelse at man ikke nådde til målstreken.

Det man innerst inne ønsker er jo å vente med å fortelle til man har latt folk få bli kjent med personen, slik at de har et kjemi grunnlag å bygge på når man en dag skal slippe "bomben" om hvordan ståa er.

Det er ikke alltid dette går, for plutselig blir man kastet ut i en situasjon som krever de fysiske attributtene man kommer til kort med, og da krysser man fingrene og håper at personen ikke gir opp bekjentskapet og blir skremt.

Det er derfor enklere å gjøre seg usynlig, for da unngår man å "være til bry" eller "kreve" tilrettelegginger. Derfor er ensomhet og isolering ikke et ukjent tema. Man unngår å føle at man gjør noe utav seg. Skyldfølelsen går hånd i hånd med det å være handikappet, men hadde samfunnet fra før vært tilpasset så hadde det ikke hett mennesker med behov, bare menneske.

Selvfølgelig er frykten for å bli møtt med oppgitthet og sosiale negative signaler en frykt hvis man skal si fra hva man har behov for.

Men av alle følelser og emosjoner er likegyldighet det mest skremmende. "Det er vanskelig å stille seg likegyldig til menneskelig lidelse", men det går, sier sosiologen Nils Fredrik Nielsen. Det har han helt rett i, og det går bra i vår egen apati, helt til vi står der selv og innser at "fattig er den som ikke har noe å kjempe for" og ser verdien med å tilegne oss kunnskap.

Det er få med en kronisk sykdom eller funksjonshemning som blir fornærmet med å få spørsmål. Det er ikke konsekvensene ved å spørre som er verst, det er heller konsekvensene av å ikke tørre å stille spørsmål.

Det største et menneske kan ha er selvstendighet. Selvstendighet står like mye for anerkjennnelse som det står for å ha muligheter til å gjøre hva man vil, og når man vil. For å være selvstendig kreves tillit når man åpner seg for et annet menneske.

En allmenn forståelse av at mennesker med handikap er like forskjellig fra hverandre som mennesker uten. Det handler om integritet og det handler om en etablert forståelse om at handikapdebatten i dag er for snever til å dekke det mangfoldet også innad i gruppen. Det handler om folkeopplysning om at det finnes like mange funksjonsnedsettelser som det finnes merkevarer i butikken.

Derfor trenger de som skal bruke den siste vetoretten, stemmen sin til å tørre å kreve, og samtidig våge å stole på at andre mennesker våger å spørre og opparbeide seg kunnskap.

Tilliten går begge veier.