Det er lett å le. Det er lett å lage vitser.

‍

«Jaja, det er jo FrP. Hva forventer du?»

‍

Jeg forventer ikke så mye, men jeg krever jævlig mye.

‍

Fatima gjør faktisk det samfunnet, staten, læreplanen og skolen håper og forventer at hun skal gjøre, nemlig å være en demokratisk medborger. Hun besøker standen til et politisk parti selv om hun ikke har stemmerett enda. Hun drikker ikke kaffelatte, sitter ikke på TikTok eller shopper på Paleet. Hun spiller sin viktige rolle og utøver sin rett som en borger av dette landet.

Og dette er det hun møtes med...

‍

Dette skjer i en kontekst hvor rasisme reduseres til slemme mennesker som sier dumme ting, når realiteten er langt mer alvorlig. Rasisme er et væskende sår i demokratiet vårt. Når minoriteter som Fatima og meg konstrueres som midlertidige gjester og får vår menneskelighet og tilstedeværelse problematisert.

‍

Det er så jævlig vanskelig å være en demokratisk medborger når du såvidt regnes som et menneske. Hvem på Stortinget representerer Fatima og hijaben hennes? Hvem representerer moren min? Hvem representerer en somalisk tante, en kurdisk onkel og en tyrkisk bror? For det alle disse har til felles er at de også er norske og dermed har rett til å bli representert av de folkevalgte.

‍

FrP må gjerne jobbe for at rikinger betaler mindre skatt, at velferdsstaten vår raseres og at jordkloden barna våre arver blir ubeboelig. Det er dessverre deres demokratiske rett. Men de skal faen meg ikke holde liv i tankegods som umenneskeliggjør en del av den norske befolkningen. Det gjør de hele tiden. Og alle gir faen. Fordi «demokrati og ytringsfrihet» - som i prinsippet betyr at vi ikke teller – at det er noe vi bare må finne oss i. Men det skal jeg ikke finne meg i.

‍

Jeg stemmer til venstre for Senterpartiet. Jeg håper du gjør det samme.

‍

En versjon av dette innlegget ble publisert på skribentens personlige Instagram-konto