Jeg opplever at nyhetene og øvrige medier stadig refererer til de unges psykiske helse og hvordan andelen som sliter med psykiske lidelser øker. Svarene på hvorfor den psykiske helsen blant unge blir dårligere er både komplekse og sammensatte. Opplevd press for å inneha de rette klærne, få de beste karakterene, drive med de rette aktivitetene og å ha en stor vennekrets, er alle komponenter som bidrar til økt stress og press. Det er så mye som skal være på plass, og det meste dokumenteres på sosiale medier for alle å se.

‍

Man skal ikke avskrive at graden av opplevd frihet kan minimaliseres på grunn av dette. Kanskje de kjente ordene fra Jean-Jacques Rousseau har noe for seg her: "Mennesket er født fritt, men lever overalt i lenker". Formålet og essensen med dette innlegget er å stille følende spørsmål: Er det virkelig samfunnet som sådan som stiller hardere krav nå, sammenlignet med tidligere? Eller er det primært de sosiale føringene vi legger på hverandre som er årsaken til økende omfang av stress, angst, depresjon og øvrige psykiske lidelser hos unge?

‍

Ett eksempel i så måte er studiepoengene som øker og legger til rette for et karakterpress under den videregående opplæringen. Imidlertid ønsker jeg å påpeke følgende: økende karakterkrav blir primært trigget av at "alle" vil det samme. Nå kan jo ikke "alle" skjæres over én kam, men økende karakterkrav er en naturlig konsekvens av at de fleste av oss ønsker å studere spesifikke, populære studier på bestemte universiteter/høyskoler. Det er særlig studiene på NTNU, UiO, NHH og andre store universiteter som er økende. Samtidig ser vi at det er store variasjoner i opptakskravene for populære studier, som for eksempel studiet økonomi og administrasjon. Til å illustrere forskjellen kan det pekes på at NHH har et opptakskrav på 5.4, NTNU har på 5.1, Høgskolen i Molde er åpent for "alle", Høgskolen på Lillehammer har 3.9 og UiT har et krav på 4.1.

‍

Jeg er en tilhenger av at det må stilles krav til oss enkeltindivider. Vi er alle en del av et lag – samfunnet – som er totalt avhengig av at enkeltmennesker bidrar etter evne. Derfor er jeg også spent på hvordan ettervirkningene av pandemien vil arte seg etter hvert. Mange har sittet isolerte og skjermet, nærkontakter og relasjoner har måtte vike i stor grad og en generell følelse av ensomhet har meldt seg hos mange. Tendensen for mer individualisering viser seg blant annet i en sterk nedgang i antall frivillige, økende grad av misnøye og tillit til "det etablerte", utviklingen i rettsvitenskapen om at stadig flere hevder sin rett og en markant større andel av unge voksne som anser seg som veldig spesiell.

‍

I denne forbindelse ønsker jeg å fremme en interessant sondering. Jeg synes det er meningsfullt, særlig i denne tidsepoken, å skille mellom vår verdi som menneske på den ene siden, og vår unikhet som enkeltindivider på den annen. Det første, altså vår verdi, appellerer til det selvsagte: vi har alle en lik iboende verdi i kraft av å være et menneske. Slike formuleringer finner vi i flere konvensjoner om menneskerettigheter, blant annet i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Konvensjonen innleder med "De stater som er parter i denne konvensjon, som tar i betraktning at anerkjennelsen av den iboende verdiget i alle mennesker og av deres like og umistelige rettigheter, er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden". Med unikhet siktes det til en oppfatning av deg selv om bunner i at du skiller deg veldig ut fra andre. Dette kan føre til at noen mener de fortjener mer gode ting enn andre, at de er bedre enn andre og øvrige beklagelige overbevisninger. Et slikt tankegods er ikke særlig forenlig med vår ideelle samfunnsstruktur og idealet om et velfungerende egalitært samfunn.