Alle problemer begynner i det små – som små håndterbare enheter. Lar du dem vokse over tid, blir de plutselig for store. Hvorfor har vi et helsevesen som primært driver med brannslukking – og ikke forebygging av selve brannene?

Det begynte i det små på ungdomskolen - perfeksjonist og i overkant opptatt av prestasjon og resultater. De fleste ville nok ha stemplet meg som «flink pike» - og hatt rett i det. Så mellom halsbetennelse og astmamedisin luftet jeg tanken om terapi hos fastlegen. Fikk høre at det fort ville være snakk om inntil ett års ventetid før jeg kunne spasere inn på kontoret hos psykologen, med mindre vi hadde privat helseforsikring så klart. Det hadde vi ikke. Ville være vel så effektivt å senke skuldrene litt – og vurdere hvorvidt målene jeg hadde satt meg kanskje var for krevende, ble det sagt.

Jeg hadde hatt en god oppvekst i et gjennomsnittlig norsk nabolag. Jeg hadde gode venner, drev aktivt med dans og engasjerte med i frivillige organisasjoner. Jeg gjorde det bra på skolen og hadde deltidsjobb. Det var med andre ord ingenting som skulle tilsi at jeg burde slite psykisk. Men så gjorde jeg det likevel, da – selv om det ikke syntes bak et påklistret smil og uttalt optimisme.

Det er lett å tenke at man bare burde ta seg sammen. Det er i stor grad det samfunnet også forteller en – med mindre man har en alvorlig psykisk lidelse. Det florer av selvhjelpsbøker, gode råd og intensjoner og mindre gode råd i kommentarfelt. Så, i påvente av terapi, gikk jeg gikk til innkjøp av en bok om mindfullness, prøvde ulike former for yoga, lukket øynene og håpet det skulle gå over. Det gjorde det ikke, definitivt.

Det problematiske med lang ventetid – er at de lette psykiske plagene i mellomtiden vokser og setter spor i livet. Man mister troen på systemet før terapien i det hele tatt kommer i gang, hvis den gjør det da. For min del ble negative automatiske tanker limt med superlim til identiteten min. Det er virkelig fascinerende og på samtidig skremmende hvordan hjernen kan lære seg til å tro at noe usant er sannere en alt annet. «Jeg må være en nyttig, produktiv, kreativ person, ellers er livet formålsløst», «Hvis jeg mislykkes i arbeidet mitt, er jeg også mislykket som person», «Man burde prøve å være best i alt man foretar seg.» - eksemplene er dessverre mange.

Det var slike negative tankemønstre som omsider skulle gjøre meg deprimert. Fra å på overflaten være ei livlig og blid jente, ville jeg ikke lenger gå utenfor leilighetens fire vegger. Sengen ble et naturlig tilholdssted mesteparten av dagene – en lun, men mørk hule. Aktiviteter som jeg tidligere hadde hatt interesse for, avfeide jeg uten å tenke et sekund. Det var som om noen hadde skrudd tilværelsen tilbake til svart-hvitt-TV – og sugd gleden ut av alt og alle.

Først som skikkelig skikkelig deprimert, opplevde jeg at den offentlige møllen gikk noe fortere. Jeg måtte altså ned i en virkelig dyp dal før ventetiden krympet. Men selv da måtte jeg vente i fire lange måneder, for jeg hadde jo ikke noen selvmordforsøk bak meg. Smak litt på denne -  du skal vente i fire måneder på hjelp når du hver kveld håper du ikke våkner igjen morgenen etter. Da fungerer systemet langt fra ideelt.

Jeg ønsker meg et helsevesen – der unge som gamle – møtes i de tidlige stadiene av psykisk uhelse. Et helsevesen der vi har nok ressurser til å ta tak i de små problemene før de utvikler seg til å prege hele ens tilværelse. Da må ventetiden ned – og ikke kun for de med tykk lommebok slik det er den dag i dag. Psykiske vansker rammer alle uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn.