Den globale vaksinekampanjen representerer den prekære ulikhetsstatistikken som i lang tid har vært drivkraften bak vestlig suksess. Beslutningen om en tredje dose i Norge hviler på en total undergravning av sikkerheten i utlandet, og underbygger nasjonalismen som norsk politikk praktiserer i dag.

Bent Høyes iherdige forsøk på å rettferdiggjøre den skjeve vaksinasjonsfordelingen er, med andre ord, symptomer på en «vesten-mot-resten»-mentalitet som er intet annet enn moralsk forkastelig. I hvilken verden er det logisk at Norge skal få tredje dose når millioner av mennesker i risikosonen i Afrika enda ikke har fått noen dosering?

‍

‍

Når Bent Høie på Debatten forsvarer sin demoralisering av vaksinasjonsdebatten med at «for hver dose Norge får blir det gitt 2 doser i andre land», er dette ikke annet enn en avsporing fra den faktiske diskursen som en slik tematikk innebærer. Under pandemien var Norge nemlig en betydelig aktør i den såkalte «hamstrings-epidemien» som pandemien nærmest kan skifte navn til. Vi hamstret inn ENORME, men også nødvendige, doseringer for den nasjonale sikkerhetens gevinst, men beklageligvis på fattige lands bekostning.

Samme skjevfordelingsprinsipp blir nå reprodusert ved at vurderingen om en tredje dose blir aktuell samtidig som risikogrupper i andre land enda er uvaksinerte.

En slik umenneskeliggjøring av u-land gjennom en overmenneskeliggjøring av i-land er en global tendens som nå blir overført til vaksinasjonskampanjen, og som utvider den egoistiske kalkuleringen som globaliseringsdiskurser karakteriseres av.

DET kan IKKE skje.