En stor gruppe som er glemt

VG publiserte et innlegg hvor det ble løftet frem at rekordmange med etnisk minoritetsbakgrunn var valgt inn på Stortinget, og at det er satt rekord i kvinnerepresentasjon.

Det er fantastisk å se at så mange med minoritetsbakgrunn har fått plass på Stortinget; det er vel fortjent og på høy tid. Det er også fint å se at det er så mange kvinner som kommer inn. Det er fint å se at Stortinget gjenspeiler samfunnet i bakgrunn, kjønn og alder.

Likevel er det en stor gruppe som er glemt. Jeg har lest artikler, Instagram-poster og leserinnlegg den siste tiden om hvor mangfoldig demokrati vi har her i Norge og at det er viktig med et Storting som representerer befolkningen. Nettopp derfor trenger vi ulike aldre, kjønn og bakgrunn. Det er jeg også helt enig i. Men hva med Norges største minoritet?

Jeg har fortsatt til gode å se et av de store mediene skrive om dette. Jeg har fortsatt til gode å se dette løftes like høyt som andre grupper, og jeg har fortsatt til gode å i det hele tatt se vår gruppe få være en del av det mangfoldet vi er så opptatt av i Norge.

‍

Les også: – Å ta kampen mot diskriminering er ikke det samme som å bli krenka

‍

Det gjør meg trist at vi ikke engang er nevnt. I innlegget står det ingenting om mangelen på representasjon av mennesker med nedsatt funksjonsevne, på tross av at vi utgjør ca 20% av Norges befolkning.

‍

Jeg har stått i mye når det kommer til kampen mot utenforskap og det å kjempe for funksjonshemmedes rettigheter. Men det aller vondeste er å ikke bli sett på som en naturlig del av det mangfoldet som er så ekstremt viktig for politikken. Det er rett og slett så vondt at de fleste tenker vi har kommet så langt, når virkeligheten er en helt annen.

“De svake i samfunnet”

Funksjonshemmede er Norges mest diskriminerte minoritet og for mange er det en selvfølge at vi ikke deltar i demokratiet. Vi blir omtalt som de svake i samfunnet, som en byrde, og når vi først blir lagt merke til er det ikke for hvem vi er eller hva vi gjør - men hvor utrolig det er hva vi får til, “på tross av” funksjonsnedsettelsen.

På valgnatten valgte Erna Solberg å takke et medlem for innsatsen under valgkampen og hva han hadde fått til “på tross av” at han sitter i rullestol - jeg skulle ønske det var en uheldig glipp - men dette er dessverre fordommer og diskriminering vi med nedsatt funksjonsevne møter hver eneste dag.

‍

Vi er ikke flinke “på tross av”, og om det så er på tross av noe som helst er det på tross av at vi står opp mot at samfunnet har gitt oss opp før vi har fått prøve oss. På tross av at samfunnet ikke er laget for at vi skal kunne delta. På tross av fordommer, blikk, nedsettende kommentarer og både fysiske og sosiale barrierer.

Det blir ikke bedre av at media ignorerer oss

Stortinget gjenspeiler ikke befolkningen som vi liker å tro. Vi er ikke gode nok på mangfold i Norge;  vi er ikke gode nok på å skape politikk som er for alle mennesker. For mange funksjonshemmede er veien inn mot politikken lang fordi vi så sjeldent blir sett for de talentene vi faktisk har. Vi får stort sett kun skryt for at vi prøver å delta, på tross av våre funksjonsnedsettelser.

Til sist vil jeg avslutte med å si at det ikke er synd på oss fordi vi er funksjonshemmet. Det som er trist er at mange av oss blir undervurdert slik at vi aldri får vi får sjansen til å vise hvem vi er. Mange av oss opplever diskriminering i møte med demokratiet. Men mange av oss opplever også at politikken ikke er for oss, og tallene for demokratisk deltagelse blant funksjonshemmede er skremmende. Det blir ikke bedre av at media ignorerer oss.