«Dont look up» lå på topp 10 på Netflix en stund. Vi ble sjokkert av at så mange nektet å tro på at en meterior var på vei rett mot dem. Det var jo rett foran dem. De kunne jo gjort noe? De kunne gjort noe frem til de nådde «the point of no return». Altså i det øyeblikket krisen faktisk var der og det var for sent å snu.

‍

Jeg selv og mange med meg ble redde for at dette en dag kunne bli realiteten vår - ikke bare en populær Netflix-film. Men hva er egentlig vår reaksjon på dette? Filmen er helt åpenbart en parallell til vår tids katastrofe - nemlig klimakrisen. Det er ikke noe nytt, det har de fleste forstått. Det var jo også motivasjonen og budskapet bak filmen. Forskere sier de kjenner seg igjen, mennesker sier de blir redde. Men hva gjør vi egentlig?

‍

Jeg bladde gjennom alle norske «mainstream»-medier i dag og i går. Hva fant jeg? Ingenting.

‍

Dette på tross av at det kom ut en ny forskningsartikkel 1. februar som flere internasjonale medier skrev om. Artikkelen snakker om «the point of no return» som vi trodde var noen år unna. Ekstrem varme er nå normalen i 50% av verdenshavene. Da det ble oppdaget i 2014, sa forskere at dette ville være «the point of no return» dersom prosenten ikke gikk den igjen i nær fremtid. Og den har ikke gått ned igjen. Den har fortsatte å øke til der vi er i dag. I 2019 var tallet 57%. Dette bleker koraller, fisker dør, og annet liv lengre opp i næringskjeden dør. Fugler, haier. Havet dekker 70% av jordkloden vår, og absorberer mer enn 90% av den globale oppvarmingen.

‍

Vi kan derfor lære mye om klimakrisen ved å se til havet.

‍

Jeg er ingen forsker og kan ikke si om det faktisk er for sent, eller om det fortsatt er noe vi kan gjøre. Men jeg lytter til forskere og hører deres desperate rop om hjelp.

‍

Ingen vil nok høre på meg heller, men jeg må prøve. For hva annet kan jeg gjøre?

‍

Budskapet mitt er enkelt: Vi er nødt til å snakke om det. Ta det på alvor. Være villige til å KREVE endring. Vi må være villige til å ofre noe, før vi blir tvunget til å ofre alt. Før du sier «hva om de tar feil?» Hva om de ikke tar feil? Vil vi ta den sjansen?

‍

Kanskje er det allerede for sent. Men da er vi nødt til å lage en plan for å minimere katastrofen, for i motsetning til en meteor som utsletter hele planeten, er klimakrisen en mer usikker variabel som rammer på ulike måter og over lengre tid. Tap av biodiversitet, mangel på ressurser, som igjen kan føre til konflikt og krig.

‍

I motsetning til «Dont look up» trenger ikke vi se opp på himmelen. Vi må se opp til forskerne. De har informasjonen, men vi velger å ikke lytte. Klimakrisen er en katastrofe, men det er også media som ikke dekker denne informasjonen, så en tilfeldig 24-åring velger å skrive dette innlegget.