De som ikke lar seg sjokkere av avsløringene som har kommet ut av Pandora Papers forrige uke husker sikkert Panama Papers fra 2016. Kanskje det høres ‘bare’ ut som mer av det samme.

‍

Pandora Papers, kort forklart: «Gjennom det siste året har 600 journalister fra hele verden samarbeidet om å granske millioner av lekkede dokumenter om skjulte formuer og hemmelige selskaper.» Kilde: E24.no

‍

Man kan se på Pandora Papers som en oppfølger til den forrige serien avsløringer av skatteunndragelse og kapitalflukt, men å si det så enkelt får ikke fram hvor viktig den nye informasjonen som del av den bredere konteksten når det gjelder internasjonal skattelovgivning.

‍

Som navnet antyder var Panama Papers begrenset til lekkasjer fra et advokatfirma i ett land.

‍

At det kom omtrent 11 millioner dokumenter som avslører kapitalflukt fra en kilde er bemerkelsesverdig for å si det mildt, men at opphavslandet var Panama bidro til å forsterke oppfatningen om at skatteparadiser kun eksisterer i små, tropiske land.

‍

Pandora Papers derimot inneholder dokumenter fra både skatteparadiser og assosierte advokatfirmaer over hele verden. Det er særdeles viktig å nevne ettersom det typiske karibiske skatteparadiset er de som nå begynner å få straffetiltak rettet mot seg av organisasjoner som OECD og EU.

‍

Manglende grep mot skatteparadis

‍

Dokumentene som nettopp er blitt lekket til offentligheten viser at slike organisasjoner som de sistnevnte hvor medlemskapet er begrenset til en mindre gruppe rike land ikke framstår som særlig interesserte i å ta grep mot skatteparadiser blant egne medlemmer.

‍

Når et fåtall av velstående land får sette retningslinjene for hva som skal anses som kapitalflukt blir ikke problemet løst på en helhetlig måte. De landene som taper mest på det fortsetter å tape mens profitten flytter seg til nye steder.

‍

Dette reflekteres også av skatteparadisenes kundeliste. Politikere og kjendiser fra vestlige, demokratiske land benytter seg av de samme smutthullene i det internasjonale regelverket som diktatorer og organisert kriminalitet. Dette er mulig takket være standarder om hemmelighold som lar advokatfirmaer legge skjul på informasjon om kapitalflukten de bidrar til.

‍

Panama Papers fikk politiske og juridiske konsekvenser i flere land da de ble publisert, men fem år senere ser vi fremdeles et system for skatteunndragelse og kapitalflukt som lever i beste velgående og stadig viser seg å ha større omfang en man tidligere var klar over.

‍

Behov for et internasjonalt rammeverk

‍

Pandora Papers er langt mer enn ‘enda en’ avsløring og burde behandles slik. Om man vil få bedre kontroll på det globale skattesystemet og forsvare hvert enkelt lands rett og evne til å forvalte sin egen økonomi trengs det et oppdatert internasjonalt rammeverk.

‍

Lokale lovendringer eller vedtak fra de små, rike internasjonale organisasjonene er utilstrekkelig. En skattekonvensjon i FN vil gi en større stemme og bedre oversikt til landene som rammes hardest av kapitalflukt. Dette er løsningsforslaget lagt fram av FACTI-panelet i FN, et utviklingspanel Norge har vært medlem i siden 2020. Dette gir norske politikere muligheten til å bidra til å støtte et forslag om en skattekonvensjon.

‍

I møte med et verdensomspennende problem hvor så mange land taper store summer på kapitalflukt og skatteunndragelse kreves det en internasjonal løsning som har legitimitet blant både høy- og lavinntektsland.

‍

Vi ønsker at Norge tar initiativ til en global skattekonvensjon i FN.