De siste tre ukene har vært veldig tunge. Det har vært tungt å skrive leserinnlegg, kronikker og delta på politiske møter.

‍

De som kjenner meg godt, vet at det ikke kan gå en dag uten at jeg skriver et leserinnlegg.

‍

Faren min døde 13.07, og da snudde verdenen min seg rundt. Første gang jeg sto ordentlig på stand, husker jeg pappa kom bort. Dette var rundt en måned før pappa gikk bort. Det har vært tungt å snakke om politikk, vanskelig å skjule følelsene og jeg er sterk på dagtid.
Pleier ofte å besøke pappas gravplass for å snakke litt om hva jeg har gjort og fortelle hvem jeg skal møte. Hver dag, før jeg møter noen eller skal bidra med noe. Besøker jeg far. Særlig på lørdager, fordi det var da vi tilbringe mesteparten av tiden sammen.

‍

Til tross for alt som skjedde, så skulle jeg holde minnetale 22. juli. Neste dag skulle far begraves. Jeg fikk energien, og gledet meg til å holde talen. Det var fordi jeg visste at pappa var der. Han lyttet til meg.

‍

Jeg husker at pappa alltid satt ved min side på lørdager når jeg var på digitale møter. Der var det latter fra begge sider. Kommer heller aldri til å glemme at pappa alltid var kjapp på å skru av TV-en når jeg skulle snakke på et møte. Han besøkte meg også hver dag under landsmøte til Arbeiderpartiet når jeg satt på kommunehuset.

‍

Han visste hvor flink politisk engasjert jeg er, mange fortalte han det. Han hadde til og med spart på flere av avisene jeg var i. Det fant jeg ut, da jeg gikk gjennom papirene han hadde.

‍

Nå kommer den tiden der valgkamp starter, og jeg håper på at folk vil komme bort og snakke med meg. En ting er fordi vi trenger en ny regjering, en annen ting er at jeg fortsatt er klar for å få blant annet Anette Trettebergstuen inn på stortinget i igjen sammen med flere på listene rundt i landet for Arbeiderpartiet.