Kjære Mustafa, på vegne av det norske samfunnet, vil vi si unnskyld.

Unnskyld, for alt som ble tatt fra deg, og alt som kan bli borte.

Unnskyld, for alle minner du skulle hatt, som isteden ble til traumer.

Unnskyld, for alle muligheter du skulle hatt, som isteden ble til trusler.

Og unnskyld, for alle rettighetene vi tar for gitt, som du aldri ble gitt.

For den urett gjort mot deg, den vil vi aldri glemme, ikke engang en mor eller søster som du fortsatt kan klemme.

Ingen sikkerhet, ingen trygghet, ingen som kan si at det går bra.

For nå har du hatt en rettsak, og om du taper så må du dra.

Vi trodde aldri før at det her var mulig, for det motbeviser det vi trodde på om vårt lille Norge i dag.

Vi trodde at i vårt lille land, så skulle man ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.  

Men det viser seg at noen har glemt de verdiene vi sa vi sto for. De samme verdiene som kongen vår tok opp i sin nyttårstale i 2019.

«Er det én ting vi skal ta med oss som lærdom når vi feirer freden som endelig kom, så er det dette:

At alle er like mye verdt.

Det kan virke selvfølgelig.

Men begynner vi virkelig å leve etter det, kan forvandling skje.

Da kan vi samles i håpet om et godt liv for alle.»

For i Norge, vårt lille land, så skulle det tydeligvis være typisk norsk å være god.

Men i Norge i dag, i vårt lille land så deporterer vi norske barn.

Utfallet i Mustafa saken, vil skape presedens for alle lignende saker i fremtiden.

Om Mustafa taper, så taper vi alle.

‍