Hvilken kvinnekamp skal kjempes?

‍

Kvinnedagen slik den markeres i Norge har utspilt sin rolle. Når det er sagt, er det på tide å avvikle dagen?

Man skulle tro at en så vesentlig kamp som kampen for kvinnen og hennes rettigheter skulle være en ubestridelig sak på verdensbasis. Men – hva er egentlig synet på hvordan kvinnen skal feires og kjempes for? Ytringsfriheten vi velger å etablere oss i på kvinnedagen 8. mars har gjennom tidene formet ulike typer markeringer. Den har banet vei for at vi skal kunne stå med neven i været for det vi har nærmest hjertet, deriblant kvinnen som en autonom organisasjon. Det er tilgangen på denne enorme ytringsfriheten som også har skapt en plattform for at samfunnsnormer skal etableres, noe kvinnedagen i stor grad har falt under som kategori og det er der markeringene fungerer dualistiske. Vi er blitt feiret, anerkjent og til og med blitt gjenstand for gratulasjon på dagen, men hvor er effektiviteten? Skulle du gratulert en utsultet på verdens sult-dag?

‍

Så – hvilken form for kvinnekamp skal kjempes?

‍

Slagmarken vi kjemper vår kamp på virker være ubestridelig; Den globale markeringen står for den samme tanken om å føre kvinnen over i en autonom og likestilt posisjon. Markeringen er såpass progressiv fordi vi i Vesten kan rope høyt med neven i været uten straffbare konsekvenser. Å gratulere kvinnen på denne dagen vil slik historien har rettferdiggjort det, vise at vi setter pris på henne som en selvstendig enhet, men det mater også overlevelsen av kvinnen i periferien som fortsatt befinner seg i et behov for sosial frigjøring. At denne dagen er en nevekamp er ikke et regnestykke, men den politiske korrektheten som vokser med oss tvinger oss til å sette et spørsmålstegn ved om det er beleilig å feire denne dagen eller ikke. Markeringen av dagen er vesentlig for å ivareta kvinnens historie i tillegg til å kjempe for hennes rettigheter og sosiale frigjøring, men den skandinaviske tilnærmingen virker grovt dualistisk. Norge, som omfavner dagen i demonstrasjonstog som jamrer ut til Oslos ytterste grenser, med kakefest og politisk appell på Youngstorget viser til at denne dagen i likhet med andre i året er en kampdag i tillegg til en festdag. Vi feirer kvinnen som den hun er òg kjemper for hennes progressive fremtid. Derimot, er det bare den dagen det virker som de øverste i hierarkiet retter seg til henne for å vise sitt engasjement for hennes rettigheter. Sverige – oppfattet fra egne observasjoner, har en felles forståelse av at vi sammen står opp for den marginaliserte kvinnen og dermed velger flere å distansere seg fra å markere i demonstrasjon på denne dag, simpelthen fordi hun ikke har oppnådd samme sosioøkonomiske posisjon som det mannen har. Kollektivt er det et samfunnets rop om endring, men kultursjokket jeg fikk da jeg returnerte til hjemlandet etter en tid i Sverige ga meg en mistillit til både egne og kollektive verdier. Der svenskene i min omkrets aktivt hadde valgt å benytte sosiale medier som en våpenplattform på denne dag, for å minne om at dagen henviser til kvinnens oppdragelse til lojalitet og ikke autonomi, velger den norske markeringen å understreke dagens betydelighet. Vi følger ofte de etablerte samfunnsnormene vi lever i. Hvis samfunnet har valgt å innrette seg etter dagens markering vil andre følge etter. Det samme gjelder på sosiale medier hvis én publiserer om sin distansering til markeringsdagen, vil andre kunne påvirkes.

‍

Kvinnedagens markering som dualistisk

‍

Hvorfor må det finnes én dag i året som en slags påminnelse om å feire de vi er glade i, og er ikke dette en iboende feiring hver dag? Valentinsdagen, mor- og farsdag er fulle av kaker og en polert kjærlighetserklæring til de vi er glade i, men budskapet om 8. mars sin betydelighet er like vesentlig som de andre i året. Da jeg bodde i Stockholm ble feeden på sosiale medier fylt med innlegg fra min omkrets som tydelig sa i fra om at de ikke ville bli anerkjent på denne dagen. Fordi – vi ikke er kommet like langt som det mannen har. Markeringen vi tok del av i Stockholm, var i form av seminarer og politiske debatter; det fantes fortsatt en stor arena for at kvinnedagen skulle bli oppmerksomhetsgjort. Derimot er det nødvendigvis ikke et fast seminar av samme type hvert år, fordi kvinnekampen er et konstant paradigmeskifte. Ingen markerer feil, men uavhengig av sitt tilhørende politiske system kommer aktivister fra egne verdier og kanskje til og med kollektive verdier som utspiller seg ulikt. Betingelsesløst er det vel selve konseptet kvinnedag som én i rekken av de andre markeringsdager som virker som et betent konsept, der tilbud på roser på morsdagen tilsier samtidig også tilbud på roser på kvinnedagen.

Kvinnekamp som sosial konflikt

‍

Er det blitt en sosial konflikt at vi på grunnlag av samfunnsnormer ikke «skal» markere kvinnedagen? Slike veletablerte normer ligger ofte hånd i hånd med ytringsfriheten; skal du uttrykke deg radikalt må du gjerne ha en oppreist ryggrad for å tåle det. Bør det derfor normaliseres å bryte slike normer, når man som i en egen erfaring føler man går med halen mellom bena i det norske demonstrasjonstog?

‍

Kvinnedagen finnes i stor grad grunnet at seierherren har skrevet sin historie og vi har tatt deres ord på hvordan kvinnen var. Det er i kontekst av en slik oppfattelse og aktivismens fremvekst at kvinnen som enhet blir anerkjent som en person og ikke et smykketilbehør til aristokrater og finansmenn. Istedenfor nevekampen som definert i den norske markeringen, velger Sverige å ha sin året rundt, men det er svenskenes syn på selve markeringen og ikke markeringen i seg. Distanseringen er nok ikke et hat mot dagen, men som en aktivistisk understrek av kvinnekamp på dagsagendaen. Derimot, gråtende og sinneutløsende debatter om selvbestemt abort, innføring av et tredje kjønn eller en ammerevolusjon var noe jeg aldri hadde deltatt i før jeg flyttet til Stockholm. Hva indikerer det?

Det er gjenferdet av det mannsdominerte samfunnet som mater den undertrykkelse kvinnen har opplevd fra tidens begynnelse, og det er derfor vi må ha denne dagen i året. Uavhengig av type markering er vi i Norden kommet lengre enn de fleste når det gjelder sosial frigjøring – i den forstand altså veldig kort. Det finnes kanskje ikke en fasit på fenomenet, en «halen mellom bena» retorikk skal ikke definere en dag som denne. Dagen og markeringen i seg, enten den kommer i form av en dag eller under hele året, viser til at kvinnelobbyisme og nevekamp finnes ved hvert hjørne, hver dag. Den norske markeringen sensurerer ikke at andre dager er en vesentlig nevekamp, uavhengig av om samfunnsnormene burde likvideres, bidrar uansett kvinnedagen til kvinnens atkomst som en autonom organisme. Uansett forskjell mellom den svenske og den norske markeringen er det ikke type kvinnekamp som skal kanaliseres. Vi er privilegerte nok til å bestemme akkurat hvordan vårt budskap når frem - men hva er effektiviteten? Hva vil få kvinnekampen inn på dagsagendaen slik pendlerbolig og pandemi er blitt, selv om det ikke er en livstruende krise? Dagen er ikke reduserende når vi kjemper for kvinnen, men gratulasjonen rundt, at vi er kvinner som er blitt marginalisert kan det settes et spørsmålstegn ved. Dette er ikke en feiring, men en markering.

‍

(Oppdatert 9. mars 2022)