Økt fokus på menneskerettigheter

‍

Jeg ser at det er et generelt økende fokus på menneskerettighetsspørsmål i samfunnet. Dette er en utvikling som både gleder stort, og som også er nødvendig. Spørsmålet er bare; er vi klare over hvor privilegerte vi er, og hvor takknemlig vi burde være?

‍

En av de mest grunnleggende og omtalte menneskerettighetene vi har, er retten til en tilstrekkelig levestandard. Denne retten er nedfelt i FNs Menneskerettighetserklæring fra 1948, artikkel 25. Artikkelen sier at "enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter … retten til mat". Retten til mat inneholder tre elementer. Disse er tilstrekkelighet, matsikkerhet og tilgjengelighet.

‍

‍

Vi i Norge er heldige som har pålitelige aktører som kontrollerer at maten vi kjøper, som det store utgangspunkt, er helsefaglig sikker og forsvarlig. Vi har også rikelig tilgang på dagligvarebutikker i våre nærområder. Mildt sagt, vi har en hverdag som er skyhøyt over det som ligger i elementene "sikkerhet" og "tilgjengelighet" av mat.

‍

Ekstremt utvalg av varer

‍

Mest sjokkert og beveget ble undertegnede i sin utforsking av hvor mye mat som er tilgjengelig. Dersom du går inn på din lokale dagligvarebutikk, så kan du nærmest bade i ferske matvarer. Jeg gikk inn i en Rema 1000-butikk på Byåsen for et par uker siden. Der stilte undertegnede seg foran de forskjellige yoghurttypene og senere foran hyllene hvor potetgullet står. Formålet var følgende: Hvor mange forskjellige typer av yoghurt og smaker av potetgull kan jeg velge mellom på en representativ dagligvarebutikk?

‍

‍

‍Tallene er nedslående. Etter å ha investert ti minutter av mitt liv til prosjektet, kom jeg frem til at vi kan velge mellom 103 typer av yoghurt og 61 forskjellige smaker av potetgull. Til orientering er også alle varene pakket inn i plast, så det er heller ikke noe særlig å juble for hva angår hensynet til klimaendringene. Kjenn på disse tallene. Trenger vi så mange forskjellige varianter av disse varene? Jeg håper du svarer nei.

‍

Vi må redusere vårt matsvinn

‍

Det råder ingen tvil om at vår rett til en tilstrekkelig levestandard er oppfylt, særlig når vi har fokus på retten til mat. Vi fråtser i ferske matvarer, og vi kjøper mer enn det vi kan konsumere. Denne påstanden forsterkes når vi tar en kikk på tallene for kasting av mat i Norge.

‍

Vi kaster, hvert år, 417 000 tonn med mat. Det tilsvarer vekten til over 41 eksemplarer av Eiffeltårnet. Videre tilsvarer det vekten til 5 000 SAS Boeing 737-700/800 passasjerfly. Før du roper ut at næringslivet står for det aller meste av kastingen, vil jeg vise til at husholdningsleddet står for 55% av kastingen. Måten vi lever på i Norge, krever faktisk 3.6 jordkloder. Og vi bor kun 5.4 millioner i dette landet. Likevel har vi dette evigtilstedeværende målet om videre vekst.

‍

«Etter å ha investert ti minutter av mitt liv til prosjektet, kom jeg frem til at vi kan velge mellom 103 typer av yoghurt og 61 forskjellige smaker av potetgull.»

‍

‍

De tallene som forfatteren har gjennomgått i dette innlegget, klinger særs dårlig når vi ser på den øvrige situasjonen i verden. I 2020 ble det rapportert om at 770 millioner mennesker lider av undernæring. De har rett og slett ikke tilgang på tilstrekkelig mat for seg selv og sin familie. Til sammenligning bor vi omkring 750 millioner mennesker i Europa.

‍

Er økonomisk vekst det eneste vi kjenner til?

‍

Avslutningsvis vil jeg si: Det er ikke mitt mål å være moraliserende overfor min egen befolkning. Selv har undertegnede et forbedringspotensialet hva gjelder kasting av mat og øvrig forbruk. Jeg skal i det minste forsøke å gjøre mitt beste for at min husholdning skal forbedre seg stort i tiden som kommer. Jeg er også en realistisk optimist. Det er vanskelig å endre sine hverdagslige vaner. Kanskje er dette noe av det mest krevende vi kan gjøre. Samtidig omhandler innlegget et tema som domineres av "out of sight, out of mind". Vi lider tross alt ikke av mangel på mat. Likevel tror jeg at vi kan få til en endring. Poenget er ikke nødvendigvis å gå ned i levestandard, men må vi hige og jage etter stadig vekst? Og hva er egentlig en tilstrekkelig levestandard?

‍

Dette finnes det helt sikkert mange ulike subjektive meninger om.