Jeune.no tok kontakt med skribenten etter et offentlig innlegg på Facebook. Skribenten ønsker å være anonym. Jeune.no kjenner identiteten til skribenten.

‍

Et helikopter dukker opp og min venn nevner at det er et politihelikopter med et italiensk navn som jeg ikke lengere husker.

‍

Vi prøver å fortsette samtalen igjen, men det blir vanskeligere å vanskeligere å ikke se ut det enorme vinduet.

‍

Jeg plukker opp telefonen, søker opp laagendalsposten.no de ber meg lese artikkelen høyt og jeg gjør gledelig som de sier.

‍

Der står det at en mann går rundt med pil-og-bue og sikter på folk; for meg virker ikke dette veldig alvorlig. Til slutt leser jeg at politiet ber alle om å holde seg innendørs.

‍

Jeg unnskylder meg, går ned trappa og ringer kjæresten, forteller henne at politiet ber alle holde seg innendørs og at hun ikke må gå ut, da det er en tulling med pil og bue som sikter på folk ved Coop.

‍

Vi går ut på verandaen og ser på hva som skjer foran øynene våre, kjæresten min ringer meg og ber om hjelp hun klarer ikke å lukke sønnen min sitt vindu.

‍

Da det andre helikopteret dukker opp, så ber min venn meg om å reise hjem til mine kjære og det er jeg enig i.

‍

Vi diskuterer litt om han kan kjøre meg, siden min kjæreste mente at det er tryggest.

‍

Men jeg valgte å gå, siden jeg mente det var lettere for meg å komme meg unna hva enn det måtte være og på grunn av mine svarte klær er det ikke sikkert noen ville se meg.

‍

Jeg sier raskt far vel og klemmer både kone og mann, med engang jeg tar noen åndedrag av den kalde lufta som nå kondenserer inne i maska mi. Så starter jeg å løpe.

‍

Jeg er nemmelig enormt god på å løpe, så i et øyeblikk er jeg nesten ved bunnen av bakken.

‍

Her ser jeg at det kommer en haug med ungdommer som trolig har vært på Kiwi som ligger ved Krona. Jeg tripper raskt forbi de, og tenker veldig på hva de gjør ute, i et tidspunkt som dette?

‍

Jeg sniker meg raskt forbi Kirkegårdsveien og inn i Møllergata.

‍

I det jeg går forbi et kryss ved Peckelsgate så seg jeg flere fullt uniformerte politimenn med det jeg tror måtte være MP5.

‍

Jeg går inn i mørket og sniker meg inn hjem hos oss.

‍

Der finner jeg min sønn som rister som et aspeløv, selv kinnene hans rister, datteren min prøver å gjøre alt hun kan for å hjelpe til hjemme, samtidig som kjæresten min febrilsk prøver å lukke et vindu der låsen ikke helt passer lengere.

‍

Jeg begynner å sjekke nyheter og ringe folk for å forklare at vi har det bra.

‍

Det er stor uvisshet om hva har skjedd, og nyhetene å bedømme så er tragedien som nå skjer, ikke mer enn 100 m unna.

‍

Barna sov i samme seng som mamma, mens jeg la meg på sofaen.

‍

Neste dag står jeg opp forsent til jobb, jeg sykkler forbi en minnesmarkering.

‍

Jeg kjenner at det er svært trist dette som skjer, at dette er en alt for liten by til at dette skal skje.

‍

Men så finner jeg ut at enkelte sier at dette er en konvertitt til Islam, og jeg grøsser over tanken på hva dette vil bety for andre utlendinger som meg selv, men så absolutt muslimer overalt i Norge.