Se for deg et menneske, et menneske så tynt at du kan holde rundt armen med kun en hånd, se for deg at du er dette menneske som sitter på gaten sammenkrøpet og kald mens du ser folk gå forbi deg som om du er luft. Dag etter dag. Jeg vil få deg til å kunne respektere mennesker for hvordan de er og vise omsorg. Og at levemåten til andre mennesker ikke skal ha noen betydning for hvordan vi skal behandle hverandre. Jeg kan skjønne hvorfor mennesker har fordommer, men jeg vil at dere hører på hva jeg har å si, og se bak fasaden.

Jeg har vokst opp halve mitt liv med to rusavhengige og kan se hvordan livet bak fasaden er. Jeg vet at rusavhengige mennesker gjør mye dumt. Det er sjelden de husker eller vet ting de har gjort. For meg vil jeg si at livet til en narkoman sett fra mine øyne er delt inn i tre faser. Det første som skjer er at du sitter der med personen du stoler på mest og kan snakke om alt med. Deretter ser du det samme mennesket sitte i sofaen mens sprøytespissen stikkes inn i armen og amfetaminen suges inn i kroppen. Det siste som skjer er at det mennesket som satt i sofaen ikke lenger er tilstede.. for nå sitter det et menneske der du ikke klarer å kjenne igjen.

I dag er mine foreldre nykter som betyr at de har kommet seg ut av rusen. Det betyr at de har hatt mot til å stoppe. Et ønske jeg har er at de som klarer å mestre rusen skal hylles som helter. Det skal ikke være negativt å være eks-narkoman, for alternativet er mye verre.

Det er ofte de som ikke har noe som viser mest omsorg. De lærer seg å være takknemlige for selv de små hverdagsgledene. Som mange av oss andre tar for gitt. Det handler om å klare å se dem som mange tenker er en byrde for samfunnet. Hvorfor tenker folk slik?

Og hvor er egentlig omsorgen for disse som sliter? For dem noen kaller «jævla narkis». Slike ord kan skjære som kniv i sjela og hjertet.  Hvorfor skal man ta seg bryet med å slenge dritt om andre som virkelig har behov for det motsatte?

Det å være uteligger og narkoman er ikke noe man velger. Det mange ikke vet er at den narkomane som sitter på gata kanskje har en familie. En familie som savner dem og vil dem alt godt. Min mamma fortalte meg at det var ikke før langt inn i rusen, og etter hun ble innlagt med nyresvikt, at hun forsto at hun hadde et rusproblem. Det kunne blitt et vendepunkt for henne, men det gikk ikke den gangen selv om venner og familie prøvde å vise omsorg.

Det skal så lite til. Det eneste som trengs er å vise at man er der. Det er ikke alltid lett å spørre om hjelp selv.

Jeg kjenner klumpen i magen blir større og større hver gang jeg går forbi noen jeg ser ikke har det bra. Jeg vil hjelpe, jeg vil gjøre så mye. Jeg smiler når jeg går forbi. Jeg tenker at det kan varme dem litt. Et smil er selvfølgelig ikke nok! Men et smil kan bety så mye. Det kan bety mye mer enn en pappkopp med penger.